BIRE-BREI – BRIE

dscn1557

Kassetten jeg har kjøpt er fra det tyske bandet BRIE, som deler navn med osten. Utgivelsen heter BRIE-BREI. Ikke det mest kreative navnet, først syntes jeg det var både et dårlig bandnavn og platetittel, men etter å ha tenkt meg litt om synes jeg navnet er skikkelig anti-rock. Musikken er dyster som tyskland i økonomisk nedgang, som gåturer forbi konkursslåtte butikker og deserterte kontorlokal. Musikalsk ligger BRIE nærmere post-punk enn de fleste andre band som sier de spiller post-punk, og lydbildet heller mot diskant siden av equalizeren. De minner i lydbildet litt om et annet europeisk post-punk band som jeg har skrevet om før, nemlig Grauzone.

Ved første lytting syntes jeg sangene virket ufokuserte, men ved nærere lytting begynte jeg å sette pris på denne kvaliteten. Låtene er musikalske utforskninger av tema heller enn sanger komponert for popularitet. En slags jazz tilnærming med pønk resultat. En virkelig spilleglede mellom disse musikerne overføres til meg tross dysterheten.

BRIE-BREI er ikke produsert mer enn nødvendig og spilt med et minimum av instrumenter, gitar, trommer, bass og litt synthesizer. Vokal forekommer også på noen av sporene, men er så momlete og kanskje på tysk at noe tekst er ikke mulig å tyde for meg. Dermed fungerer heller vokalen som del av melodien, særlig låten gehacktes er vellykket i så måte. Et annet høydepunkt for meg er sporet hip hop hvor spillingen er gjennomgående enkel, men økonomisk effektiv. Ikke en unødvendig note, bare akkurat alle som trengs.

BRIE høres tidvis ut som en gjeng amatører som ikke har spilt veldig lenge, eller nødvendigvis ikke er dyktige musikere, men de har den rette innstillingen.  At den beste musikken oftest er bygget på det enkleste fundamentet. At man kan lage bedre musikk med kreative ideer og gode melodier enn med tekniske ferdigheter alene.

Kommunalt Svømmeanlegg midt-Norge tur.

Nesten pakket ferdig for å legge ut på Kommunalt Svømmeanleggs lille midt-Norge turne. Et tre dagers musikk avbrekk fra den kreftfremkallende studenttilværelsen (jeg ble fortalt at for mye hjerneaktivitet knyttet til å studere skal gi kreft. (Jaja, kreft får man uansett synger nå jeg.)).

Først skal jeg ta nattoget opp til Trondheim. Der skal vi ha en band øving og på kvelden skal vi varme opp for selveste No Age. Et band jeg er en stor fan av og som jeg har skrevet om på bloggen her tidligere.  Konserten skjer Torsdag på Blæst/brukbar.

Dagen etter tar Kommunalt Svømmeanlegg turen til Røros og Raw Sewage. Der har vi aldri har spilt i før, det blir spennende.

dscn1565

Her er bagasjen min. Koffert med gitarting, et nødvendig klesskifte og cder. Ikke avbildet er soveposen min og en pose med tykk genser (jeg tror det kan være kaldere i Trondheim og Røros.) og et håndkle.

Er tilbake i Oslo lørdag kveld.

Sayonara!

Soloplate – Tor Trollstøl

Jeg har laget to eksemplar av min soloplate. Det er opptak av meg på gitar og elektronikk som improviserer basert på visse ideer eller bare løse opptak som jeg har klippet samme. Dette er en mer umelodisk og bråkete side ved min gitarspilling enn det jeg får vist fram med Kommunalt Svømmeanlegg.
Ideen med denne soloplata var opprinnelig å lage en støyplate, men fullt så bråkete ble det ikke nødvendigvis.

Begge eksemplarene kommer med unike collager og albumkunst, brent på CDr og satt i gjenbrukte plastikk cd-omslag. Det blir å få eller kjøpe på kommunalt svømmeanleggs neste konserter i Trondheim og Røros.

Musikken kan lastes ned her.

DSCN1553

アンタラ通信 – t e l e p a t h テレパシー能力者

a4239111279_10

Jeg har vært veldig opptatt av vaporwave de siste to månedene. Det er utrolige mye av det på nettet, så mye at jeg nesten blir gal av å utforske sjangeren.

En plata jeg vil anbefale i den enorme mengden utgivelser der ute er アンタラ通信 av artisten
t e l e p a t h テレパシー能力者. Utgitt 2 februar 2015.

Første sporet er 17 minutter ambient vapor, jeg anbefaler dere mer utålmodige å hoppe rett til spor 3 for å komme rett inn i essensen av vaporwave mindfullness avslappelse som fortsetter ut plata. Mine favoritter er spor 3,4,5,7,11,14,15,16. Alle titlene er skrevet på liksom japansk, det er en del av vaporwave opplegget. Mye av musikken er tilogmed dirkete sampla fra japanske 80-talls reklamer, men såpass tilgrøta at det vanskelig lar seg si hvor det er henta fra. Essensen av vapor er syntesizere fra 80åra, hivd sammen i romklang og phasere til en flytende masse som antaglig ikke var mulig å lage før digitale musikkredigeringsprogram ble tilgjenglig for allmenheten. Den tida da reklamene gav deg en så pussa og skinnende bilde av virkeligheten med deg selv i en stilig blazer og en coca-cola i hånda.
Dette er musikk av vår tid, dette er lyden av verdensveven.
Internett livet for enhver musikknerd har de siste årene bestått av å lete etter rariteter. Alt mulig gammelt blir revurdert, selv dritt viser seg å være gull, og nå er vi her med retrobølgen som igjen og igjen har skylt over oss de siste xx åra, men vaporwave er ikke retro, det er faen meg anti-retro! Her tar vi fram alle de værste skamfulle delene av hyperkommersialisert kultur, all pop dritten som tilbederne av 70-tallets opphøyde kukrock koster under teppet.
Her er retromanien spydd tilbake på deg med alle halvfordøyde rester av ting foreldra dine kasta i seg. Vaporwave er ikke nytt eller originalt, nei det er anti-moderne, på tverke med modernismens krav om konstant fornyelse og originalitet, å alltid strebe framover etter nye ting. Modernismen er bare markedets instrument i forkledning, skape nye verdier, vokse! definere deg som individ! Vaporwave har ikke noen artistdyrkning, alle artistene er anonyme skjult bak rare pseudonym. Dette handler ikke om IRL, vaporwave ble skapt på internett, det er internettets lydspor og kultur, dette er min samtid, her i dataspill og utdatert grafikk som en gang revolusjonerte min oppfatning av hva jeg trodde hva mulig for datamaskiner å oppnå, men det tar ikke slutt, her jeg satt å bivånet fortidens storhet, ignorerte min samtid og deltok i retromaniens nostalgi etter en konstruert fortid, perfekt og gjenutgitt, gjenforent og med eget tributeband.

Drit i retromaniens fortid, drit i post-modernistenes framtid. Vaporwave er musikk for verdensvevens nåtid.

 

Cortex Meridian – Panabrite

cover

Dette er en plate for synthesizer entusiastene, for oss som liker å høre de varme runde blipp blopp lydene og enkle sequenzerbaserte melodier som sakte endrer lydkarakter. Jeg oppdaget denne platen på bandcamp i fjor eller så. Det var sist gang jeg siklet etter å skaffe meg en synthesizer. Og det er nettopp det artisten Panabrite er for meg, en fyr som sitter hjemme og knotter på synthene sine akkurat som jeg ønsker å gjøre nå.

Cortex Meridian er en rolig og ambient affære. Andre plater i Panabrite sin katalog kan ha mer trommemaskiner og rytmer. Dette dukker opp rundt omkring på denne platen også, men lavere i miksen. Panabrite sin musikk minner meg om sci-fi dagdrømmer og korny new-age meditasjon. Mest foretrekker jeg å fantasere om romskip eller ubåter når jeg hører på denne musikken. Fin musikk for å kikke i bøker med egnede bilder.

Dette leder tankene mine hen til albumet Science of the Sea, som Panabrite gav ut under pseudonymet Jürgen Müller. Det var dette albumet, jeg oppdaget Panabrite gjennom, som skapte en liten kontrovers med albumets bakgrunnshistorie som utgav Jürgen Müller for å være en glemt synthpioner med elektronisk musikk lang forut egen tid. Denne utgivelsen hadde et klart undervannstema så det kan være her jeg får assosiasjonene mine fra. Jeg anta derfor at Panabrite lager musikken med de samme assosiasjonene i mente.

 

Klikk på denne lenken for å høre på albumet!

 

 

 

ETTER PØNK!

Woolf-Posing/Improvising

Ny plate med feminist queer punk, beskrives det som på bandcampen. Uansett hva det betyr, denne utgivelsen er SÅ pønk. Hør hvordan instrumentene har sin helt egen oppfatning om hvor de skal stå i lydbildet. Innimellom trenger man folk som ikke har en anelse om hva de holder med på for å få alle dyktige musikere til å skjønne at de opererer innenfor ordtakets boks. Eller så vet dette bandet nøyaktig hvilken konvensjoner de bryter.

Spesielt bassisten griper tak i meg på denne utgivelsen. bassisten spiller helt uventet enn det jeg forventer at bassisten «skal» spille. Absolutt nydelig.

Veldig korte sanger, du må lytte konsentrert eller så er sangen over før det vet at den har begynt.

Ute på LA VIDA ES UN MUS

https://lavidaesunmus.bandcamp.com/album/posing-improvising-mlp

 

Sievehead – Into the blue

Sievehead er et engelsk uttrykk som kan oversettes til tyflonhjerne. Har du glemt at markedsamfunnet holder deg fanget? Jobb i servicenæringa, overtid, dårlig lønn, men alt det er verdt det når nye iPhone X kommer.
Sievehead fra Sheffield er post-pønk, ikke “revival”. Pønk stil og estetikk ble sugd opp i systemet og gitt tilbake til oss som et kult opprør med band t-skjorter og naglebelter fra nærmeste kleshandler. Pønken er død og har vært det lenge. Post-pønk fortsetter, ikke som joy divison blå kopier men i alle band som spiller rett fram og fort. I tempo ligger trøst.
De spiller intenst og synger med overbevisning. Som regel er jeg konservativ når det kommer til gitar og effektbruk, men her må jeg gi meg over. Alt ekko på gitaren høres ut som lydbølger som slår seg gjennom nedlagte kjøpesenter og kommunale korridorer. Harmonisk sett er det ikke så spennende, det er akkordrekker du har hørt før, trommespillet har du hørt før, men det er ikke originalitet det handler om. Det handler om levende musikktradisjon. Innimellom kommer det utrolig bra riff frem, en kort stund, så gjentas de ikke, bare for å nekte deg den gleden. Dette er ikke pop. Det er lyden av arbeidsløshet og økonomisk nedgang, det er England.

distribuert av Evil Hoodoo og Milk run records

https://sievehead.bandcamp.com/album/into-the-blue

Meltframe – Mary Halvorson

artworks-000125922593-lj9tpz-t500x500

Denne plata gikk under radaren min når den kom ut i fjor september. For å være ærlig syntes jeg den kjedelig. Jeg er en stor fan av Mary Halvorson sitt gitarspill og musikk, men en hel plata med bare henne som klimprer på gitaren, nei syntes jeg var kjedelig. Til tross for dette hørte jeg på en og annen sang fra plata innimellom når jeg vil høre på litt gitar. Sakte men sikkert fant jeg meg selv høre mer og mere på denne plata.
Jeg snakker så klart om Halvorsons første soloalbum Meltframe, som virkelig har vokst på meg de siste månedene.

Halvorsons spillestill er både tradisjonell og friskt. Hun veksler sømløst mellom harmoniske linjer og disharmoni med åpne strenger. Hennes brukt av effekter er minimalt. Det består av skarp vreng, volumpedal og tidsforskyvende ekko noter. Fokuset er på notene og akkordene.

Meltfram viser fram Halvorsen sine ferdigheter i hele hennes spekter gjennom et låtutvalg fra jazzstandarder til nyere komposisjoner av Halvorsons kolleger. Fra rolige ballader, Ida Lupino av Carla Bley. Til kantete moderne komposisjoner, Platform av Tomas Fujiwara.
Den personlige favoritten er tolkningen av McCoy Tyners Aisha.

Meltframe er absolutt en plate å anbefale for fans av gitar og fans av kanskje nåtidens mest spennende gitarist.

Kort oppsummering av Mary Halvorson sin karriere for de som vil vite litt mer.

Mary Halvorson har spilt aktivt i siden begynnelsen av 2000-tallet, der hun først kom til oppmerksomhet i Anthony Braxtons band. Hun debuterte som bandleder i 2008 med Mary Halvorson Trio og plata Dragon’s Head. Senere har hun utvidet besetningen til kvintett og septett på gruppens forrige utgivelse, Illusionary Sea (2013). En utgivelse som også visste at Halvorson er i stand til utmerkede komposisjoner. Halvorson har også samarbeidet med en rekke andre band og artister og er like mye hjemme i improvisasjon, som i komponerte stykker.

Støylegende besøker Oslo

All Ears festivalen for improvisert musikk går av stabelen denne helgen (Fredag til søndag). Støylegenden Otomo Yoshihide er hovedgjest.

Otomo er en av de store og lengst utholdende artistene til å komme ut av Japanoise bevegelsen på 90-tallet. Han gjorde seg bemerket med gitar og det «nye» instrumentet turntable (platespiller på godt norsk, med visse modifikasjoner.) Grunnen til at hans navn holdes i respekt her, er at han er en støyartist som faktisk lager musikk, og ikke bråk. Ja det er en forskjell på støy og bråk, mener jeg. Otomo representerer førstnevnte.
Her er et Youtube-klipp jeg liker godt, og som jeg tenker er en fin introduksjon til Otomo Yoshihide og hans karriære som spenner over avant garde til støy til jazz. I klippet får du høre Otomo på gitar sammen med sitt New Jazz Trio (pluss to gjester (Sachiko M på sinustoner!), så ikke New Jazz Quintet denne gangen(intern vits.).) der de tolker klassikern Lonely Women av Ornette Coleman. Mot slutten av videoen får du fornøyelsen av å se Otomo demonstrere hvordan man spiller platespiller til den søte fjernsyn-vertinnen. Dette er hvorfor jeg innbiller meg at støy er «folkelig» i Japan.

Otomo er en av disse artistene som later til å ha samarbeidet med alle. Jim O’Rourke, Nobukazu Takemura, Christian Marclay og Derek Bailey for å nevne noen. Han har til og med samarbeidet med skandinavias egne The Thing på utgivelsen Shinjuku Crawl (Smalltown Supersound).

Under All Ears blir det mulig å se Otomo i flere sammenhenger. I konsert solo. I konsert med Live Jukebox. Jeg vet ikke hva dette egentlig er, men beskrivelsen kaller det «musical destruction» og trekker linjene til Gustav Metzger. Kanskje en jukeboxs som ødelegger platene mens den spiller dem? Artig? Hvem vet, lytt med åpne ører.

Du kan se Otomo i samtale (eller talk på dårlig norsk) med Lasse Marhaug. Hvis du har overværet en slik samtale før så vet du hvor kleint det kan være. Denne gangen derimot tror jeg det kan bli en bra samtale. Marhaug er selv støyartist og har mye kunnskap om emnet, sjekk ut Marhaugs fanzine Personal Best.

På lørdag spiller Otomo konsert med prosjektet FEN, Far East Network. Som også består av Ryu Hankil (Sør-Korea), Yuen Chee Wai (Singapor),Yan Jun (Kina). Et samarbeid mellom asiatiske støymusikere samt å fremme vennskap og diplomati over grensene. Jeg har aldri hørt dem før, men jeg vil forvente alt mellom øreblødende støy og fuglekvitter.

Personlig har jeg mest hørt Otomos musikk gjennom «jazzgruppen», Otomo Yoshihides New Jazz Ensemble og plata Dreams (Tzadik) fra 2002. En heller loung-jazzete affære sett fra hans øvrige utgivelser. Absolutt anbefalt avslapping.

Se www.all-ears.no for fullstendig program og tidspunkt. Jepp, for er det en ting jeg har lært om støymusikk så er det at konsertene faktisk begynner når det står at de begynner. Ikke noe rock ‘n’ roll tullball.

Andre navn verdt å merke seg som skal spille på All Ears er Chris Corsano (US) og Mette Rasmussen (DK) i duo. Og duo med Fred Van Hove (BE) og Ab Baars (NL).

Happy Sad Happy Bad – Micachu and The Shapes

Denne musikken burde ikke fungere, men den gjør det, på en merkelig måte.
Det vanlige å kreve av musikk er at den skal være harmonisk, og gjerne at den påvirker følelsene. God musikk kan også være musikk som får deg til å tenke, mener jeg. Good Sad Happy Bad er musikk som får meg til å tenke. Fra et rent teknisk kompositorisk standpunkt synes jeg at sangene på albumet virker uferdige, det låter som et makkverk de ikke gadd å ta seg tid til. Allikevel er musikk på et vis god, den treffer meg. Sangene har for det meste bare et parti som gjentas gjennom hele sangen og synginga er stort sett bare mumling og tekstene repetitive. Plata er ifølge presseskrivet resultatet av en jam trommisen tokk opp i hemmelighet, deretter ble disse sangene laget basert på opptakene.(kilde)

Micachu and The Shapes har hold på siden 2009(?) og gitt ut 3 plater på de årene. Platene har blitt vel mottatt av publikum som eksperimentell pop-musikk. Spesielt frontfigur Mica Levi kan skilte med et variert virke som blant annet komponist av soundtracket til filmen “Under the Skin” fra 2014 og
Hun har vært på forsiden av The Wire og hvis ikke det er anerkjennelse innen nisjemusikk, så har ikke jeg noen alternative forslag til hvordan å måle anerkjennelse innen nisjemusikk.
Jeg vet ikke jeg har ikke et langtidsforhold til dette bandet bak meg, så jeg hører denne platen for seg. Det første en letter merke til er hvor sparsomt lydbilde er. Hovedsaklig er instrumenteringen trommene som spiller enkle figurer og diverse melodiske motiv spilt på keyboard/synth med, ganske interessante lyder. Sånn lyder som får det til å lure hvordan i hælvete de har programmert seg frem til den lyden. Noen klar vers og refreng struktur er det ikke på sangene, eller ikke noen variasjon over musikalske motiv, det positive ordet å beskrive det med er: minimalisme.

Innspillingene har et klart preg av å stamme fra en jam. Sangene har stort sett et fengende rytmisk eller melodisk motiv. Ta åpningslåta Sad, den består av trommer, rare synth-lyder og Mica som synger, “wanna feel sad, wanna feel sad…” Umiddelbart positivt virker det ikke, før bakgrunns vokalen kommer inn med “it’s gonna be allright”. Ja, antar det, men hun som synger det høres ikke overbevist ut sjøl. Det gjennomgående temaet virker å være resignasjon. La meg også nevne siste låta Suffering. Her synger Mica, “its only suffering that keeps my consciens clean”, hvilken bedre kommentar har vi på vår kollektive mentale helse. Vi er alle våre egne lykkes smeder, du kan gjøre hva du vil, ergo om du syns at livet ditt er dritt så er det din egen feil. Du fortjener å være deprimert om du ikke klarer å forbedre din egen posisjon. Å du lykkelige frie selvrealiseringprosjekt, gikk i vasken.

Enda et eksempel er låta Thinking it som er en lang monolog fra keyboardist Raisa Khan om at hun må trene mer så hun kan nyte sin alderdom. Det er litt deprimerende å høre på, men slik er det å høre våre bekymringer om kroppen. Dette går igjen på  sporet Unity også. Her er det melodiske motivet en sample av vokalisten som skriker som en skadet gris, det er helt jævlig å høre på. Over denne ubehagelige lyden synger hun “givin’ you some”. R&B har gjort det rimelig å tolke dette som en hentydning til “sexytime”. Her derimot er det ikke mye sensuelt å hente i alle dårlige selvbilder og forakt for egen kropp. Resignert over menneskene? Hvem ville ikke være det etter å ha sett et utvalg av fjernsynets mest sendte situasjonskomedier? Jeg vet at jeg er resignert og dette er lydsporet jeg ser meg selv sløve foran fjernsynet til.

Tar vi de musikalske elementene for seg, så er det de samme byggeklossene vi finner i pop-musikk. Det er loopede trommer og minst et fengende melodisk motiv. Her er derimot byggeklossene ikke satt sammen, de står på bakken og vi kan se delene hver for seg, for resignert til å sette dem sammen.

I en tid av maskinprodusert perfeksjon er kanskje det det uperfekte som er det mest menneskelige utrykket? Ta for eksempel bruken av autotune. Vanligvis brukes den så subtilt at den ikke skaper en typisk autotune-effekt, vanligvis brukes den bare slik at intoneringen blir perfekt, slik at stemmen alltid er i korrekt tone. På sporet “Sea Air” hører vi derimot Mica prøve å synge i et høyere toneleie enn stemmen hennes håndterer, det er smertefullt å høre på. nettopp dette skaper en emosjonell tyngde. ordene kan for seg være meningsløse, men strevet i å nå de høye tonene formidleren indre kamp. Kamp mot begrensningene som kanskje er begrensninger vi bare må akseptere. Vi er mennesker, vi er ikke like perfekte som idolene vi fabrikkerer. Å høre en dårlig stemme virkelig prøve å synge oppleves for meg mye sterkere enn nok en gang høre en fløyelsstemme deklamere sitt hjertebrudd. Og igjen så er teksten resignert, hvis du forstår noe gjennom mumlingen.

 

Musikalsk sett synes jeg ikke at Good Sad Happy Bad er en spesielt god plate. Det denne plata derimot klarer er å få meg til å reflektere, og hvor ofte gjør kommersiell musikk det? Det får meg til å tenke på hvordan popmusikken alltid presenterer det perfekte og at dette implisitt ber oss om å aspirere mot den perfekte utgaven av oss selv, noe som kun er mulig gjennom konsum og skapelsen av en materiell identitet. Ja, jeg putter mine egne meninger inn her. Det jeg hører på Good Sad Happy Bad er en finger mot kommersiell kultur og identitet. Du er ikke alene om det.