Sound Grammer – Ornette Coleman

Ornette Coleman døde her om dagen (torsdag 11. juni sier Wikipedia), han ble 85 år gammel. For de som ikke kjenner navnet så kan jeg kort fortelle at Ornette Coleman var en saksofonist som spilte jazz. Han ble ikke umiddelbart anerkjent for sin særegne spillestil, men har i ettertid blitt regnet som en av frijazzens gudfedre. Om du vil vite mer kan jeg anbefale denna artikkelen: Ny times sin nekrolog

Jeg må innrømme at jeg ikke har hørt masse på Coleman sin musikk. Jeg har hørt på Shape of Jazz to come og litt på Science Fiction. (denne har noen spennende spor med sang, bl.a. What reason could I give. sjekk også ut låta Street woman, denne har et basspill som burde få den gjengse rockbassist til å gå å skamme seg for å være en latsabb.) Mitt forhold til Colemans musikk er dermed ikke allverdens, så jeg fikk lyst til å høre litt mer på han. Det er da jeg kom over hans siste utgivelse fra Sound Grammer fra 2006.

Plata er et opptak fra en konsert Coleman holdt i Ludwigshafen i Tyskland 14. oktober 2005. Foruten Coleman selv på saksofon og fiolin består besetningen av hans sønn Denardo Coleman på trommer, Gregory Cohen og Tony Falanga. Begge de to siste spiller kontrabass. Jøss to bassister! hvordan skal det gå var min første tanke. Vel han ene spiller på den vanlige måtene, med fingrene og han andre spiller med bue, slik som man pleide å spille kontrabass i orkestre. Dermed utfyller de hver sin rolle i musikken og tråkker ikke hverandre på tærne i noen grad.

Det første som slår meg er hvor melodisk denne musikken er. Det er langt fra det kaoset som man ofte forbinder med frijazz. Og nettopp dette er denne platen et flott eksempel på, at frijazz ikke er enesbetydende med bråk. Det er ikke en gjeng musikere som spiller akkuratt det de vil uten å ense hverande. Frijazz handler om at man skal spille fritt fra de regler og begrensinger som er i den normale jazzen. Det er ivertfall forklaringen jeg har lest i musikkbøker.

Nå var Colemans musikk aldri ren improvisasjon, den bestod også i stor grad av komponert musikk. Jeg skal ikke uttale meg for mye om dette fordi jeg har ikke peiling på hva jeg egentlig snakker om.

Jeg skal snakke om det jeg hører og det jeg hører på disse opptakene er en gjeng musikere som er i takt med hverandre. Jeg hører samspillet. Disse gutta kjenner hverandre, de hører hverandre og de har en intuitiv idé om hvor de skal ta musikken. Det er dette som virkelig definere bra frijazz.

Jeg syns også at samspillet mellom Colemans saksofon og kontrabassen spillt med bue er det som virkelig gjør at denne musikken skiller seg ut for meg. Måten bassen støtter unnom og tidevis skaper motmelodier til Colemans solospill er, vel, fint å høre på, i mangel av mer uvanlige ord.

Nok skrevet. Du trenger ikke kunne mye om jazzens regler og byggeklosser, lytt heller bare og se om det treffer deg.

Jeg anbefaler å sjekke ut dette sporet,


Resten av plata er å finne på youtube i enkeltspor. Plate er ikke å finne på spotify i skrivende stund.
Selv tenker jeg at jeg må skaffe meg plata på et fysisk format

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s