Colossal Youth – Young Marble Giants

En av Kurt Cobains favoritt-plater, woh ho!! Men helt alvorlig det er en grei plate.
Bare ikke forvent noe Nirvana-aktig, dette er annerledes.

Gruppa hadde et slags forsett om å være minimale. Mange av sangene er bare stemme, gitar og bass. En del sanger har med enkel rytme fra en tidlig trommemaskin. Noen sanger har orgel. Felles er at alle instrumentene blir spilt med en god del tilbakeholdenhet. Alt blir holdt til det nødvendige. Når alt kommer til alt trengs bare rammeverket når man har en bra melodi. Ikke at jeg misliker den andre enden av skalaen. Pet Sounds av Beach Boys er et flott eksempel på det motsatte.

Jeg anbefaler denne fordi det rett og slett er gode melodier. Gode melodier, det er det jeg glad i. Sangene har ikke noe tydelig vers og refreng, delene bare flyter sømløst over i hverandre. Du vet hvordan det er med sanger av og til, hele verset venter du bare på refrenget, fordi verset er ikke så bra, men når refrenget treffer, bam, da er ventingen verdt det. Vel du får ikke den opplevelsen med denne gjengen. Bare helstøpte melodier med minimal instrumentering.

Jeg vet ikke om denne plata var noen stor suksess tilbake i 1980, men er du en hipster som meg så har du nok hørt dem nevnt et sted. Sjekk ut plata da vel. Den nevnes ikke bare for å ha enda en referanse å drøsse rundt seg med for hipster kreds

.

Live At The South Bank – Hebden Reid Gustafsson

Jeg var på Strømsø plateforretning, Drammens eneste platebutikk nå som Platekompaniets lokalfilial er lagt ned. Dette var noen uker siden nå allerede, at jeg var ut å kjøpte en ny plate, ikke at Platekompaniet stengte; jeg vet ikke når det skjedde. Som sagt, jeg var å besøkte Drammens nå eneste gjenværende plateforretning for å kjøpe No Age sin siste plate An Object! som jeg skrev om her for noen uker siden. Jeg fant den ikke der, dama som jobber der kunne også bekrefte at No Age hadde de ikke inne. Men når jeg nå engang var i en plateforretning kunne jeg kanskje finne noe annet å kjøpe.

Jeg lette høyt og lavt i butikkens esker og kasser, for det meste rockens kanoniserte klassikere men noen overraskelser her og der. Som en av Robert Pollards soloplater, til og med Boston Spaceships og Circus Devils hadde de en plate av hver inne med. For ikke å glemme Pollards mest kjente band, Guided by Voices, men jeg har ikke tenkt til å prate om Robert Pollard nå. Jeg har ikke dilla på han for tiden så jeg kjøpte ingen av platene hans.

Heller ikke gjenutgivelsen av Can klassikeren Tago Mago kjøpte jeg. Den kostet litt over budsjettet mitt; pluss at jeg satser på å finne den i brukthylla en dag. Det var borte i kassa med jazz jeg fant en plate. Ja som dere kanskje har skjønt så har det blitt mer jazz i det siste enn pønk her, uansett navnet på bloggen.

Altså blar fingrene mine seg gjennom sortimentet og stopper opp da jeg kjenner igjen Mats Gustafssons navn på en plata. For dere som ikke kjenner det navnet så er han en frijazz saksofonist som spiller med pønkens energi. Født i pønkens Mekka Umeå og hele pakka. Mest kjent for diverse samarbeid med Sonic Youth og The Ex, kanskje? Kjent og kjent. Ellers har han gruppene The Thing, Fire! og Fire!Orchestra som jeg har hørt mye på.

Mats Gustafsson på saksofon, det kan være noe å sjekke ut. Hvem er disse andre to gutta? Steve Reid på trommer og Kieran Hebden på elektronikk. Oj oj, elektronikk, det er ikke en standard jazztrio. Dette kan være spennende, denne plata må jeg sjekke ut. Men nei så eventyrlysten er jeg ikke. Jeg klarer ikke å spontant kjøpe plater på de premissene lengre. Derfor gikk jeg hjem og undersøkte plata på internett, hørte på den på spotify, gikk tilbake etter helgen for å kjøpe plata. Denne hadde sikkert ikke vært bra om jeg spontant kjøpte den, men uansett den er bra.

Steve Reid viste det seg er en gammel jazz legende som hadde spilt med de store gutta i gamle dager, Miles Davis, Ornette Coleman, Sun Ra, James Brown og masse Motown plater. Kieran Hebden er bedre kjent som Four Tet. Live at the south Bank er en dobbel LP, gitt ut på Smalltown Superjazz, der Gustafsson gjester Reid og Hebden sitt duoprosjekt, for dette er egentlig deres opplegg. Musikken er som man kan forvente en blanding av jazz og elektronika, men musikken er bedre enn det kan leses ut som på skjermen.

Som mye jazz gir det assosiasjoner til storbyens høye tempo, spesielt side B med sporene Lyman Place og People be happy får meg til å se for meg t-banen, med alt stresset i morgenrushet. Spesielt liker jeg siste sporet The Sun never sets, her begynner det med noen skikkelig elektronika lyder, før alt til slutt glir over i… krautrock, ja det minner litt om det, synthesizer lydteppet og Reid som denger løs på trommene. Det minner litt om den “kosmiske” jamminga til Ash Ra Tempel da Klaus Schulze spilte trommene. Traummaschine fra første skiva deres er det jeg tenker på, det kan minne litt om den, bare med saksofon istedenfor den blues inspirerte gitarjokkinga. Untitled på side C gir også fra seg krautrock vibber, men med assosiasjon til t-banen fremfor Die autobahn. Så alt i alt; saksofon, trommer og elektronikk blir kosmisk musikk.

På Spotify. Alle som ikke abonnerer får holde ut litt reklame; det gjør jeg. Kjøp fysisk.

Dreams – Otomo Yoshihide’s New Jazz Ensemble

Fant denne plata på youtube for noen uker siden, en fin blanding av frijazz, pop og, lounge musikk, hvis det er en sjanger. Med lounge mener jeg sånn rolig hyggelig pop musikk ala Burt Bacharach. Sånn pop folk likte på 60-tallet, i vertfall de som ikke var langhåra doprøykende uvaska hipper.

Dreams kom ut i 2002 på plateselskapet Tzadik, så man kunne lett anta at det skulle være mer bråkete. Plateomslaget gir en god representasjon av musikken, skyer, hvite bløte sommerskyer. Sveve rundt i skyer på en slapp sommerdag, lydsporet til sånne dagdrømmer.

Otomo Yoshihide’s New Jazz Ensamble (eller trio eller quartet, quintet. alt ettersom) er en jazzgruppe bestående av støylegenden selv og en skiftende gjeng musikere, de fleste med bakgrunn fra støymiljøet tror jeg. Med unntak av mannen selv på gitar vet jeg ikke så mye om de andre musikerne. Sachio M er med og lager ubehagelig tinnituslyd (rene sinus-toner).
Synginga på første sporet kan bli litt i det mer spesielle hjørnet for noen, men ikke la det stoppe lyttingen. Det er to forskjellige vokalister med på plata. Ellers er det ikke veldig mye synging.
Jevnt over er det avslappende musikk som viser at frijazzere og støyere kan spille vel så fine melodier som noen andre.

An Object – No Age

Ett eller annet på youtube ledet meg tilbake til No Age. Sangen I Won’t be your Generator dukket opp et sted og det gikk opp for meg; denne sangen er skikkelig bra. Jeg skjønte at tiden var kommet for å revurdere deres siste plate.

Det hender stadig at jeg blir skuffet over en oppfølger. Særdeles når jeg virkelig har digget bandets forrige utgivelse. Jeg blir lett skuffet fordi plata ikke er helt lik, noe som klart er en regressiv ting å be om. Så går det ofte et år eller to før jeg hører musikken på nytt og innser at den faktisk er ganske bra, selv om den ikke er helt likt. At sangene ikke er de samme, produksjonen en annen, stemminga og andre sånne ting…
Det burde jo være en god ting at band gir ut plater som er litt forskjellige, men gode. Kanskje tar det alltid litt tid før man kan gjøre opp sin mening om en utgivelse.

No Age sin siste utgivelse, An Object kom sommeren 2013. Det skapte oppmerksomhet på tiden at bandet produserte 1000 av plateeksemplarene selv, for hånd. (Les mer her:pitchfork intervju) Den vekket ikke umiddelbart den samme begeistringen hos meg som den første plata deres gjorde. Jeg hørte på den en eller to ganger før jeg glemte den. Plata har ikke den samme intensiteten og tempoet som Nouns og Everything in Between, det var kanskje det som fikk meg til å miste interessen. Det første som merkes er at det er mye mindre trommer denne gangen, faktisk ingen til tider. Vokalisten høres også sliten ut, noen av sangene handler også om at det er slitsomt det er å spille i band. Så ja, de er nok litt slitne at hele band opplegget. Dermed er inntrykket noe mer dempet, men det An Object mangler i tempo tar den igjen i spennende lyder, eller tekstur som man kaller det med pent språk. No Age har alltid blandet pønk og ambient og på denne plata blander de bedre enn noensinne. Det er tydelig at de i enda større grad mestrer dette, de har et par år med øving bak seg nå. Bruken av bråk, musikalsk og melodisk når virkelig noen topppunkt her. F.eks på Running from A-go-go og siste sporet Commerce, Comment, Commence.

No age er et band som bare har vokst gjennom utgivelsene sine. Fra å være full på støy-pønk til å… vel, fortsatt være et støy-punk band. Før var pønk og ambient låtene hvert sitt spor, på denne plata er begge elementene i samme sangen. Når sant skal sies liker jeg den duoen ganske godt. Jeg må takket dem for at de gav meg troen på samtidens musikk tilbake i 2007 da jeg hørte Wierdo Rippers. De viste at meg at det fortsatt blir laget bra musikk.
Og sånn forresten, jeg likte ikke Everything in between med det første heller.