An Object – No Age

Ett eller annet på youtube ledet meg tilbake til No Age. Sangen I Won’t be your Generator dukket opp et sted og det gikk opp for meg; denne sangen er skikkelig bra. Jeg skjønte at tiden var kommet for å revurdere deres siste plate.

Det hender stadig at jeg blir skuffet over en oppfølger. Særdeles når jeg virkelig har digget bandets forrige utgivelse. Jeg blir lett skuffet fordi plata ikke er helt lik, noe som klart er en regressiv ting å be om. Så går det ofte et år eller to før jeg hører musikken på nytt og innser at den faktisk er ganske bra, selv om den ikke er helt likt. At sangene ikke er de samme, produksjonen en annen, stemminga og andre sånne ting…
Det burde jo være en god ting at band gir ut plater som er litt forskjellige, men gode. Kanskje tar det alltid litt tid før man kan gjøre opp sin mening om en utgivelse.

No Age sin siste utgivelse, An Object kom sommeren 2013. Det skapte oppmerksomhet på tiden at bandet produserte 1000 av plateeksemplarene selv, for hånd. (Les mer her:pitchfork intervju) Den vekket ikke umiddelbart den samme begeistringen hos meg som den første plata deres gjorde. Jeg hørte på den en eller to ganger før jeg glemte den. Plata har ikke den samme intensiteten og tempoet som Nouns og Everything in Between, det var kanskje det som fikk meg til å miste interessen. Det første som merkes er at det er mye mindre trommer denne gangen, faktisk ingen til tider. Vokalisten høres også sliten ut, noen av sangene handler også om at det er slitsomt det er å spille i band. Så ja, de er nok litt slitne at hele band opplegget. Dermed er inntrykket noe mer dempet, men det An Object mangler i tempo tar den igjen i spennende lyder, eller tekstur som man kaller det med pent språk. No Age har alltid blandet pønk og ambient og på denne plata blander de bedre enn noensinne. Det er tydelig at de i enda større grad mestrer dette, de har et par år med øving bak seg nå. Bruken av bråk, musikalsk og melodisk når virkelig noen topppunkt her. F.eks på Running from A-go-go og siste sporet Commerce, Comment, Commence.

No age er et band som bare har vokst gjennom utgivelsene sine. Fra å være full på støy-pønk til å… vel, fortsatt være et støy-punk band. Før var pønk og ambient låtene hvert sitt spor, på denne plata er begge elementene i samme sangen. Når sant skal sies liker jeg den duoen ganske godt. Jeg må takket dem for at de gav meg troen på samtidens musikk tilbake i 2007 da jeg hørte Wierdo Rippers. De viste at meg at det fortsatt blir laget bra musikk.
Og sånn forresten, jeg likte ikke Everything in between med det første heller.

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s