Happy Sad Happy Bad – Micachu and The Shapes

Denne musikken burde ikke fungere, men den gjør det, på en merkelig måte.
Det vanlige å kreve av musikk er at den skal være harmonisk, og gjerne at den påvirker følelsene. God musikk kan også være musikk som får deg til å tenke, mener jeg. Good Sad Happy Bad er musikk som får meg til å tenke. Fra et rent teknisk kompositorisk standpunkt synes jeg at sangene på albumet virker uferdige, det låter som et makkverk de ikke gadd å ta seg tid til. Allikevel er musikk på et vis god, den treffer meg. Sangene har for det meste bare et parti som gjentas gjennom hele sangen og synginga er stort sett bare mumling og tekstene repetitive. Plata er ifølge presseskrivet resultatet av en jam trommisen tokk opp i hemmelighet, deretter ble disse sangene laget basert på opptakene.(kilde)

Micachu and The Shapes har hold på siden 2009(?) og gitt ut 3 plater på de årene. Platene har blitt vel mottatt av publikum som eksperimentell pop-musikk. Spesielt frontfigur Mica Levi kan skilte med et variert virke som blant annet komponist av soundtracket til filmen “Under the Skin” fra 2014 og
Hun har vært på forsiden av The Wire og hvis ikke det er anerkjennelse innen nisjemusikk, så har ikke jeg noen alternative forslag til hvordan å måle anerkjennelse innen nisjemusikk.
Jeg vet ikke jeg har ikke et langtidsforhold til dette bandet bak meg, så jeg hører denne platen for seg. Det første en letter merke til er hvor sparsomt lydbilde er. Hovedsaklig er instrumenteringen trommene som spiller enkle figurer og diverse melodiske motiv spilt på keyboard/synth med, ganske interessante lyder. Sånn lyder som får det til å lure hvordan i hælvete de har programmert seg frem til den lyden. Noen klar vers og refreng struktur er det ikke på sangene, eller ikke noen variasjon over musikalske motiv, det positive ordet å beskrive det med er: minimalisme.

Innspillingene har et klart preg av å stamme fra en jam. Sangene har stort sett et fengende rytmisk eller melodisk motiv. Ta åpningslåta Sad, den består av trommer, rare synth-lyder og Mica som synger, “wanna feel sad, wanna feel sad…” Umiddelbart positivt virker det ikke, før bakgrunns vokalen kommer inn med “it’s gonna be allright”. Ja, antar det, men hun som synger det høres ikke overbevist ut sjøl. Det gjennomgående temaet virker å være resignasjon. La meg også nevne siste låta Suffering. Her synger Mica, “its only suffering that keeps my consciens clean”, hvilken bedre kommentar har vi på vår kollektive mentale helse. Vi er alle våre egne lykkes smeder, du kan gjøre hva du vil, ergo om du syns at livet ditt er dritt så er det din egen feil. Du fortjener å være deprimert om du ikke klarer å forbedre din egen posisjon. Å du lykkelige frie selvrealiseringprosjekt, gikk i vasken.

Enda et eksempel er låta Thinking it som er en lang monolog fra keyboardist Raisa Khan om at hun må trene mer så hun kan nyte sin alderdom. Det er litt deprimerende å høre på, men slik er det å høre våre bekymringer om kroppen. Dette går igjen på  sporet Unity også. Her er det melodiske motivet en sample av vokalisten som skriker som en skadet gris, det er helt jævlig å høre på. Over denne ubehagelige lyden synger hun “givin’ you some”. R&B har gjort det rimelig å tolke dette som en hentydning til “sexytime”. Her derimot er det ikke mye sensuelt å hente i alle dårlige selvbilder og forakt for egen kropp. Resignert over menneskene? Hvem ville ikke være det etter å ha sett et utvalg av fjernsynets mest sendte situasjonskomedier? Jeg vet at jeg er resignert og dette er lydsporet jeg ser meg selv sløve foran fjernsynet til.

Tar vi de musikalske elementene for seg, så er det de samme byggeklossene vi finner i pop-musikk. Det er loopede trommer og minst et fengende melodisk motiv. Her er derimot byggeklossene ikke satt sammen, de står på bakken og vi kan se delene hver for seg, for resignert til å sette dem sammen.

I en tid av maskinprodusert perfeksjon er kanskje det det uperfekte som er det mest menneskelige utrykket? Ta for eksempel bruken av autotune. Vanligvis brukes den så subtilt at den ikke skaper en typisk autotune-effekt, vanligvis brukes den bare slik at intoneringen blir perfekt, slik at stemmen alltid er i korrekt tone. På sporet “Sea Air” hører vi derimot Mica prøve å synge i et høyere toneleie enn stemmen hennes håndterer, det er smertefullt å høre på. nettopp dette skaper en emosjonell tyngde. ordene kan for seg være meningsløse, men strevet i å nå de høye tonene formidleren indre kamp. Kamp mot begrensningene som kanskje er begrensninger vi bare må akseptere. Vi er mennesker, vi er ikke like perfekte som idolene vi fabrikkerer. Å høre en dårlig stemme virkelig prøve å synge oppleves for meg mye sterkere enn nok en gang høre en fløyelsstemme deklamere sitt hjertebrudd. Og igjen så er teksten resignert, hvis du forstår noe gjennom mumlingen.

 

Musikalsk sett synes jeg ikke at Good Sad Happy Bad er en spesielt god plate. Det denne plata derimot klarer er å få meg til å reflektere, og hvor ofte gjør kommersiell musikk det? Det får meg til å tenke på hvordan popmusikken alltid presenterer det perfekte og at dette implisitt ber oss om å aspirere mot den perfekte utgaven av oss selv, noe som kun er mulig gjennom konsum og skapelsen av en materiell identitet. Ja, jeg putter mine egne meninger inn her. Det jeg hører på Good Sad Happy Bad er en finger mot kommersiell kultur og identitet. Du er ikke alene om det.