Meltframe – Mary Halvorson

artworks-000125922593-lj9tpz-t500x500

Denne plata gikk under radaren min når den kom ut i fjor september. For å være ærlig syntes jeg den kjedelig. Jeg er en stor fan av Mary Halvorson sitt gitarspill og musikk, men en hel plata med bare henne som klimprer på gitaren, nei syntes jeg var kjedelig. Til tross for dette hørte jeg på en og annen sang fra plata innimellom når jeg vil høre på litt gitar. Sakte men sikkert fant jeg meg selv høre mer og mere på denne plata.
Jeg snakker så klart om Halvorsons første soloalbum Meltframe, som virkelig har vokst på meg de siste månedene.

Halvorsons spillestill er både tradisjonell og friskt. Hun veksler sømløst mellom harmoniske linjer og disharmoni med åpne strenger. Hennes brukt av effekter er minimalt. Det består av skarp vreng, volumpedal og tidsforskyvende ekko noter. Fokuset er på notene og akkordene.

Meltfram viser fram Halvorsen sine ferdigheter i hele hennes spekter gjennom et låtutvalg fra jazzstandarder til nyere komposisjoner av Halvorsons kolleger. Fra rolige ballader, Ida Lupino av Carla Bley. Til kantete moderne komposisjoner, Platform av Tomas Fujiwara.
Den personlige favoritten er tolkningen av McCoy Tyners Aisha.

Meltframe er absolutt en plate å anbefale for fans av gitar og fans av kanskje nåtidens mest spennende gitarist.

Kort oppsummering av Mary Halvorson sin karriere for de som vil vite litt mer.

Mary Halvorson har spilt aktivt i siden begynnelsen av 2000-tallet, der hun først kom til oppmerksomhet i Anthony Braxtons band. Hun debuterte som bandleder i 2008 med Mary Halvorson Trio og plata Dragon’s Head. Senere har hun utvidet besetningen til kvintett og septett på gruppens forrige utgivelse, Illusionary Sea (2013). En utgivelse som også visste at Halvorson er i stand til utmerkede komposisjoner. Halvorson har også samarbeidet med en rekke andre band og artister og er like mye hjemme i improvisasjon, som i komponerte stykker.

Advertisements

Støylegende besøker Oslo

All Ears festivalen for improvisert musikk går av stabelen denne helgen (Fredag til søndag). Støylegenden Otomo Yoshihide er hovedgjest.

Otomo er en av de store og lengst utholdende artistene til å komme ut av Japanoise bevegelsen på 90-tallet. Han gjorde seg bemerket med gitar og det «nye» instrumentet turntable (platespiller på godt norsk, med visse modifikasjoner.) Grunnen til at hans navn holdes i respekt her, er at han er en støyartist som faktisk lager musikk, og ikke bråk. Ja det er en forskjell på støy og bråk, mener jeg. Otomo representerer førstnevnte.
Her er et Youtube-klipp jeg liker godt, og som jeg tenker er en fin introduksjon til Otomo Yoshihide og hans karriære som spenner over avant garde til støy til jazz. I klippet får du høre Otomo på gitar sammen med sitt New Jazz Trio (pluss to gjester (Sachiko M på sinustoner!), så ikke New Jazz Quintet denne gangen(intern vits.).) der de tolker klassikern Lonely Women av Ornette Coleman. Mot slutten av videoen får du fornøyelsen av å se Otomo demonstrere hvordan man spiller platespiller til den søte fjernsyn-vertinnen. Dette er hvorfor jeg innbiller meg at støy er «folkelig» i Japan.

Otomo er en av disse artistene som later til å ha samarbeidet med alle. Jim O’Rourke, Nobukazu Takemura, Christian Marclay og Derek Bailey for å nevne noen. Han har til og med samarbeidet med skandinavias egne The Thing på utgivelsen Shinjuku Crawl (Smalltown Supersound).

Under All Ears blir det mulig å se Otomo i flere sammenhenger. I konsert solo. I konsert med Live Jukebox. Jeg vet ikke hva dette egentlig er, men beskrivelsen kaller det «musical destruction» og trekker linjene til Gustav Metzger. Kanskje en jukeboxs som ødelegger platene mens den spiller dem? Artig? Hvem vet, lytt med åpne ører.

Du kan se Otomo i samtale (eller talk på dårlig norsk) med Lasse Marhaug. Hvis du har overværet en slik samtale før så vet du hvor kleint det kan være. Denne gangen derimot tror jeg det kan bli en bra samtale. Marhaug er selv støyartist og har mye kunnskap om emnet, sjekk ut Marhaugs fanzine Personal Best.

På lørdag spiller Otomo konsert med prosjektet FEN, Far East Network. Som også består av Ryu Hankil (Sør-Korea), Yuen Chee Wai (Singapor),Yan Jun (Kina). Et samarbeid mellom asiatiske støymusikere samt å fremme vennskap og diplomati over grensene. Jeg har aldri hørt dem før, men jeg vil forvente alt mellom øreblødende støy og fuglekvitter.

Personlig har jeg mest hørt Otomos musikk gjennom «jazzgruppen», Otomo Yoshihides New Jazz Ensemble og plata Dreams (Tzadik) fra 2002. En heller loung-jazzete affære sett fra hans øvrige utgivelser. Absolutt anbefalt avslapping.

Se www.all-ears.no for fullstendig program og tidspunkt. Jepp, for er det en ting jeg har lært om støymusikk så er det at konsertene faktisk begynner når det står at de begynner. Ikke noe rock ‘n’ roll tullball.

Andre navn verdt å merke seg som skal spille på All Ears er Chris Corsano (US) og Mette Rasmussen (DK) i duo. Og duo med Fred Van Hove (BE) og Ab Baars (NL).