Cindy Lee – Model Express

En plate som dukket opp på youtube i august. Selvfølgelig utsolgt, så det er bare her vi kan høre den.
Denne plata er hva du skulle ønske at Twin Peaks sesong tre skulle være. Sporet som begynner 16:10 er låte Stranger Things melodien skulle ønske den var.
Lofi-pop skrellet ned til basis elementene stemme, grums og romklang stort som en tom gymsal. Låta som begynner 20:00 har et jævlig bra stryker arrangement, akkuratt som Expecting to fly av Buffalo Springfield, som jeg har aldri har funnet flere som, før nå.

Advertisements

Grim Fandango, hvem jazzer tonene?

En kamerat har fått meg hekta på Grim Fandango lydsporet. Noe som slo meg i dag, er at musikken minner meg om Lounge Lizards, et annet band vi begge er glad i.

En del av instrumentene, spesielt orkesteret, på lydsporet er en japansk synthesizer, men jazzinstrumentene er live. Hvem er musikerne, kanskje det er noen kjente som gjemmer seg her? Kanskje noen som spilte i Lounge Lizards.
Jeg går på discogs og wikipedia, men der finner jeg ikke navn på noen av musikerne som medvirket. Bare komponisten, Peter McConnel, så da googler jeg han. Da finner jeg et intervju hvor han gir navn på et par av musikerne. Ingen navn jeg kjenner, men ifølge komponisten, musikere som har blitt litt kjent for andre ting siden den gangen. Dette var lokale musikere fra nabolaget i San Fransisco som han bodde i på den tiden. La oss se om vi kan finne ut hvem disse musikerne er.

“Bill Ortiz, who now plays with Santana”
Han har ingen wikipediaside. Han spiller trompet og har spilt med Santana siden den plata med Rob Thomas og hitten “Smooth” faktisk. Har gitt ut et eller to soloalbum tilsynelatende. Om jeg skal sjekke ut et album han har medvirket på tror jeg det blir Latina Familia, med tre trommeslagere! Tito Puente, Sheila E og Pete Escovedo!

“Derek Jones, the bass player, has played with all kinds of folks, from Jay Leno’s band to- [sic.]”
Vi vet nå hvilket instrument han antaglig spilte på lydsporet. Tv-bandet til Leno er stabilt, men ikke noe å sjekke. Discogs har minst 17 personer med dette navnet. Det må være han med rockepappahårsveis og kontrabass. Denne Derek Jones har medvirket på mye ivertfall, men ikke noe øyblikkelig pirrende greier. Pete Escovedo sitt navn dukker opp igjen.

“I was lucky to get this guy Ralph Carney, not to sound like a name-dropper here, but he’s Tom Waits’s main lead player”
Denne fyren var med å lage og spiller på introlåta til Bojack Horseman. Denne Ralf spiller alt mulig og synger, men hovedsakelig saksofon, clarinet og obskure instrument. Han døde i fjor ikke lenge før jul, fra å falle ned trappa. Han har medvirket på masse, B-52s, Galaxie 500, Bill Laswell, Jonathan Richman, samt de for ikke lenge siden kjente Black Keys og for tiden stjernegitaristen St. Vincent.
Han starte opp med bandet Tin Huey, her opptrer de på et program med litt grim stemning.

Ralph må være den sure fyren som spiller tamburin og låner litt kul til dette middelmådige rockebandet. Et bedre rockeband hvor man kan høre saksofonen hans hyle.

Tøff fyr.

“Hunt Christian, the cello player, he’s a new-age artist. He tours all over the country.”
Han her er verken å finne på wikipedia eller discogs. Google sammen med søkeord som cello og newage hjelper ikke. Ordentlige new-age artister skal snu ryggen til moderne styggendommer. Jeg tar sitatet for god ost, lukter vondt, smaker godt.

Det var ivertfall to hornspillere, bassisten og cellisten som spiller i Grim Fandango spillet. Ingen av dem var med i Lounge Lizards, men han Ralph Carney var en spennende fyr. Han spilte faktisk sammen med Tom Waits på samme tid Marc Ribot spilte med Tom Waits og Marc Ribot spilte med Lounge Lizards. Det var nesten.

Utforskingen har tatt oss et stykke bort fra latinvibbene, så her er Tito Puente, Sheila E. y Pete Escovedo.

Sannsynligvis står han Bill Oritz baki blåserrekka.

Insane – The Roosters

**Advarsel, jeg anbefaler gammelrock/new wave**

Kanskje det er fordi jeg har trappet ned på cipralexen. At det føles ut som hjernen svømmer på bobler inni hjernen, så jeg har fått dilla på The Roosters igjen fordi de synger om å sveve rundt i skyene på særegen engelsk som gir rom for å høre det jeg vil høre.
Det er år siden jeg var opptatt av The Roosters. Jeg hørte først om på slutten av videregående gjennom filmen Burst City hvor bandets musikk er på soundtracket. Vokalisten og trommisen spiller i det fiktive rockebandet i filmen, sammen med andre musikere fra Th eRockers(staves sånn) og The Stalin. Dette var piratnedlastingens gullalder og jeg var interessert i kunstnerisk film, og alt øst for Norge.

Jeg digget bildene av to gærninger som raser rundt skrikende i post-apokalyptisk landskap med punkrocklydspor.
Noen år seinere bestillte jeg CD-platen Insane over internett fra Japan. Basert på sporene “Dan Dan”, “All Night Long” og “Case of Insanity”, samt en god omtale på den fremragende kilden Japanrawk.com, som dessvere ikke fins lengere.

I ettertid har jeg vært flau over denne plata og min øvrige samling av japansk 70/80-talls rock, såpass at jeg har tusjet, “basjcover” på omslaget og, “mannfolk!” på baksida.

DSCN1912.JPG

Platas første siden er ganske rett fram rock, men ikke helt. På Dan Dan har de puttet flanger på hi-hat som høres ut som et damptog. På side nummer 2 går de fullstendig new wave med billg orgel, synth og ekko.
Men det er hovedsaklig tekstene og den klønete omgangen med engelsk som treffer et godt sted inni meg når jeg lytter gjennom albumet disse dagene. Den merklige ordsammensetningen og uttalen gir plass til å tolke og høre det jeg trenger å høre. Det er her albumets tittel lar seg forstå som noe mer enn rock en roll klisje.

Første låt går stort sett “Dan dan dan dan dan lets rock dan dan dan dan dan lets rock”, men også
“Oh! I dont wanna be a bad brain
Oh! I dont wanna go crazy”
og
“Lets catch the empty shock”
Hva er det? Har jeg fått eller hatt det uten å merke det?

De neste to låtene We wanne get everything og Baby Sitter rusler ganske streit nedover tøffe rockegata. Greit nok men ikke noe spesielt. Litt artig med tekstlinja:
“Hay baby shut it up
you are behind time”
Istedenfor å tenke at han er slem mot dama si, tenker jeg at det han prøver å si er:
“Hei kjære steng [butikken]
du er etter tiden”
Sangen er den eneste på plata skrevet av bassisten.

DSCN1913.JPG

Og så kommer den ruslende grooven All Night Long som er på japansk. Kan huske sangen var tekstet i filmen Burst City og at det handlet, noe om en av de nettene du ikke husker noe fra og redd du har gjort noen sinte på deg.
Når den låta er ferdig begynner plata å bli spennende. Spor 5, Flashback er en instrumental som begynner pent og rolig med sånn flott chorus effekt på gitaren ingen har hatt godt av siden åttiåra, før musikken slår over til ketamin på tivoli.
Og bam! rock n roll livet begynner å gjøre deg gæren. Traske rundt hele natta i stillige dresser og italienske støvler begynner å ta på. Du glemmer å spise grønnsaker og frukt. Eller som Vokalist, gitarist, låtskriver Shinya Ohe fant ut, det hjelper ikke mot deppresjon.
“When I awoke in the morning
only faces appeared in my mind
you know they say its only insane
it seems that nothing ever change”

Det er ikke kult å ha psykiske problemer, det er bare trist. Shinya Oye var, etter det jeg har lest, på vei til å bli ganske gæren i denne perioden. (Dette er info jeg hadde fra nevnte Japanrawk.com. Har ikke klart å finne noe nyere info på google.) Når han hadde fri satt han mest og glodde på tv med lyden skrudd av, som han synger, jeg bryr meg ikke, for nå er jeg bare en diagnose galskap.

Som tar oss til den 9 minutter lange In Deep Grief. “In deep greif we all are”. Si meg er du depprimert Ohe?
-“In my coffee a pale face is there”!

For en linje, selv om jeg feilhørte “in the coffin”, som ikke treffer like nært hjemme. Synthesizeren har sneket seg med! Slik jeg har forstått var det ingenting som betydde alvor, i 1981, like mye som en synthpad baki miksen. Gitaren har forferdelig mye ekko, sånn verdensrommet er en iskald lufttom uendelighet, enda en ting som betydde dypt alvor i 1981. De har puttet inn en monolog med noe kristen tematikk inni der og, i tilfelle du ikke skulle ta det alvorlig nok.
Denne plata låter bra fortsatt. Alle instrumentene låter tydelig og gir god plass til hverandre, enda med rom til å puste.

VIPER!!! Hvem er denne fyren?

Verden trenger å vite om han her! Jeg skal finne ut mer om denne mannen.

14.07.18
Jeg har funnet ut mer. Fyren bort i Texas. Han har vært, og jeg tror han fortsatt er en eiendoms megler. Han begynnte å spille piano i femårsalderen og rappe når han var 9. Han lager sine egne beats. Han spiller ikke tøff, han har vært med i en gjeng, dealet og sittet i fengsel.
Han gav visst ut ca. 400 plater i 2014. Spotify kontoen er full av album med pornoomslag(påkledde). Alle med over 10 sanger! Jeg gidder ikke høre gjennom alt det der.
Han hadde en hit med “You’ll cowards don’t even smoke crack” i 2008. Du kan fortsatt bestille gensere og tkjorter med det på trykk fra Vipers bandcamp.

Favorittsporet mitt på “Cops can’t read” er nr. 12 “Neva forgotten”.
“Does and donts, dont dont and does …[uforstålig]… ghetto blues.”

Han er også populær for sine musikkvideoer. Denne liker jeg godt:

og denne hvor han bare rapper foran intro til Poirot!

Tror jeg stopper å finne ut mer om Viper nå. Det blir snålt og ankalger om trakasering og værre ting.

To digitale anskafellser

Jeg har lyst til å fortelle noen om mine to nyeste Bandcamp-kjøp. Jeg har hatt dilla på sjangeren dungeon synth i det siste. En utgivelse som virkelig traff meg er Birth of the Bizarre. Se, omslaget viser et menneske med ansiktet på brystkassa, akkurat som beskrevet i Herodotus! Dette er musikk for den dystre sjenerte som har lyst til å gi opp seg selv, sitte inne hele sommeren og lese esoteriske bøker om menneskets innerste vesen. Verden sukker kanskje sitt siste klynk før sluttsporet stillner.

Det andre kjøpet i kveld er lysere, men fortsatt dystert. Egentlig hadde jeg skikkelig dilla på denne plata før den ble utgitt og hadde planer om å kjøpe kassetten når den kom ut. Meh.
Du sier kanskje at det er millioner av artister som drukner musikken sin i romklang og melankoli, men White Poppy gjør bra musikk ut grandiosaen. Loopene hun bruker er tidvis litt ujevne på en musikalsk måte, det dufter av lo-fi. Så lenge musikken varer er det fint å være alene.

BIRE-BREI – BRIE

dscn1557

Kassetten jeg har kjøpt er fra det tyske bandet BRIE, som deler navn med osten. Utgivelsen heter BRIE-BREI. Ikke det mest kreative navnet, først syntes jeg det var både et dårlig bandnavn og platetittel, men etter å ha tenkt meg litt om synes jeg navnet er skikkelig anti-rock. Musikken er dyster som tyskland i økonomisk nedgang, som gåturer forbi konkursslåtte butikker og deserterte kontorlokal. Musikalsk ligger BRIE nærmere post-punk enn de fleste andre band som sier de spiller post-punk, og lydbildet heller mot diskant siden av equalizeren. De minner i lydbildet litt om et annet europeisk post-punk band som jeg har skrevet om før, nemlig Grauzone.

Ved første lytting syntes jeg sangene virket ufokuserte, men ved nærere lytting begynte jeg å sette pris på denne kvaliteten. Låtene er musikalske utforskninger av tema heller enn sanger komponert for popularitet. En slags jazz tilnærming med pønk resultat. En virkelig spilleglede mellom disse musikerne overføres til meg tross dysterheten.

BRIE-BREI er ikke produsert mer enn nødvendig og spilt med et minimum av instrumenter, gitar, trommer, bass og litt synthesizer. Vokal forekommer også på noen av sporene, men er så momlete og kanskje på tysk at noe tekst er ikke mulig å tyde for meg. Dermed fungerer heller vokalen som del av melodien, særlig låten gehacktes er vellykket i så måte. Et annet høydepunkt for meg er sporet hip hop hvor spillingen er gjennomgående enkel, men økonomisk effektiv. Ikke en unødvendig note, bare akkurat alle som trengs.

BRIE høres tidvis ut som en gjeng amatører som ikke har spilt veldig lenge, eller nødvendigvis ikke er dyktige musikere, men de har den rette innstillingen.  At den beste musikken oftest er bygget på det enkleste fundamentet. At man kan lage bedre musikk med kreative ideer og gode melodier enn med tekniske ferdigheter alene.

Kommunalt Svømmeanlegg midt-Norge tur.

Nesten pakket ferdig for å legge ut på Kommunalt Svømmeanleggs lille midt-Norge turne. Et tre dagers musikk avbrekk fra den kreftfremkallende studenttilværelsen (jeg ble fortalt at for mye hjerneaktivitet knyttet til å studere skal gi kreft. (Jaja, kreft får man uansett synger nå jeg.)).

Først skal jeg ta nattoget opp til Trondheim. Der skal vi ha en band øving og på kvelden skal vi varme opp for selveste No Age. Et band jeg er en stor fan av og som jeg har skrevet om på bloggen her tidligere.  Konserten skjer Torsdag på Blæst/brukbar.

Dagen etter tar Kommunalt Svømmeanlegg turen til Røros og Raw Sewage. Der har vi aldri har spilt i før, det blir spennende.

dscn1565

Her er bagasjen min. Koffert med gitarting, et nødvendig klesskifte og cder. Ikke avbildet er soveposen min og en pose med tykk genser (jeg tror det kan være kaldere i Trondheim og Røros.) og et håndkle.

Er tilbake i Oslo lørdag kveld.

Sayonara!