Støylegende besøker Oslo

All Ears festivalen for improvisert musikk går av stabelen denne helgen (Fredag til søndag). Støylegenden Otomo Yoshihide er hovedgjest.

Otomo er en av de store og lengst utholdende artistene til å komme ut av Japanoise bevegelsen på 90-tallet. Han gjorde seg bemerket med gitar og det «nye» instrumentet turntable (platespiller på godt norsk, med visse modifikasjoner.) Grunnen til at hans navn holdes i respekt her, er at han er en støyartist som faktisk lager musikk, og ikke bråk. Ja det er en forskjell på støy og bråk, mener jeg. Otomo representerer førstnevnte.
Her er et Youtube-klipp jeg liker godt, og som jeg tenker er en fin introduksjon til Otomo Yoshihide og hans karriære som spenner over avant garde til støy til jazz. I klippet får du høre Otomo på gitar sammen med sitt New Jazz Trio (pluss to gjester (Sachiko M på sinustoner!), så ikke New Jazz Quintet denne gangen(intern vits.).) der de tolker klassikern Lonely Women av Ornette Coleman. Mot slutten av videoen får du fornøyelsen av å se Otomo demonstrere hvordan man spiller platespiller til den søte fjernsyn-vertinnen. Dette er hvorfor jeg innbiller meg at støy er «folkelig» i Japan.

Otomo er en av disse artistene som later til å ha samarbeidet med alle. Jim O’Rourke, Nobukazu Takemura, Christian Marclay og Derek Bailey for å nevne noen. Han har til og med samarbeidet med skandinavias egne The Thing på utgivelsen Shinjuku Crawl (Smalltown Supersound).

Under All Ears blir det mulig å se Otomo i flere sammenhenger. I konsert solo. I konsert med Live Jukebox. Jeg vet ikke hva dette egentlig er, men beskrivelsen kaller det «musical destruction» og trekker linjene til Gustav Metzger. Kanskje en jukeboxs som ødelegger platene mens den spiller dem? Artig? Hvem vet, lytt med åpne ører.

Du kan se Otomo i samtale (eller talk på dårlig norsk) med Lasse Marhaug. Hvis du har overværet en slik samtale før så vet du hvor kleint det kan være. Denne gangen derimot tror jeg det kan bli en bra samtale. Marhaug er selv støyartist og har mye kunnskap om emnet, sjekk ut Marhaugs fanzine Personal Best.

På lørdag spiller Otomo konsert med prosjektet FEN, Far East Network. Som også består av Ryu Hankil (Sør-Korea), Yuen Chee Wai (Singapor),Yan Jun (Kina). Et samarbeid mellom asiatiske støymusikere samt å fremme vennskap og diplomati over grensene. Jeg har aldri hørt dem før, men jeg vil forvente alt mellom øreblødende støy og fuglekvitter.

Personlig har jeg mest hørt Otomos musikk gjennom «jazzgruppen», Otomo Yoshihides New Jazz Ensemble og plata Dreams (Tzadik) fra 2002. En heller loung-jazzete affære sett fra hans øvrige utgivelser. Absolutt anbefalt avslapping.

Se www.all-ears.no for fullstendig program og tidspunkt. Jepp, for er det en ting jeg har lært om støymusikk så er det at konsertene faktisk begynner når det står at de begynner. Ikke noe rock ‘n’ roll tullball.

Andre navn verdt å merke seg som skal spille på All Ears er Chris Corsano (US) og Mette Rasmussen (DK) i duo. Og duo med Fred Van Hove (BE) og Ab Baars (NL).

Happy Sad Happy Bad – Micachu and The Shapes

Denne musikken burde ikke fungere, men den gjør det, på en merkelig måte.
Det vanlige å kreve av musikk er at den skal være harmonisk, og gjerne at den påvirker følelsene. God musikk kan også være musikk som får deg til å tenke, mener jeg. Good Sad Happy Bad er musikk som får meg til å tenke. Fra et rent teknisk kompositorisk standpunkt synes jeg at sangene på albumet virker uferdige, det låter som et makkverk de ikke gadd å ta seg tid til. Allikevel er musikk på et vis god, den treffer meg. Sangene har for det meste bare et parti som gjentas gjennom hele sangen og synginga er stort sett bare mumling og tekstene repetitive. Plata er ifølge presseskrivet resultatet av en jam trommisen tokk opp i hemmelighet, deretter ble disse sangene laget basert på opptakene.(kilde)

Micachu and The Shapes har hold på siden 2009(?) og gitt ut 3 plater på de årene. Platene har blitt vel mottatt av publikum som eksperimentell pop-musikk. Spesielt frontfigur Mica Levi kan skilte med et variert virke som blant annet komponist av soundtracket til filmen “Under the Skin” fra 2014 og
Hun har vært på forsiden av The Wire og hvis ikke det er anerkjennelse innen nisjemusikk, så har ikke jeg noen alternative forslag til hvordan å måle anerkjennelse innen nisjemusikk.
Jeg vet ikke jeg har ikke et langtidsforhold til dette bandet bak meg, så jeg hører denne platen for seg. Det første en letter merke til er hvor sparsomt lydbilde er. Hovedsaklig er instrumenteringen trommene som spiller enkle figurer og diverse melodiske motiv spilt på keyboard/synth med, ganske interessante lyder. Sånn lyder som får det til å lure hvordan i hælvete de har programmert seg frem til den lyden. Noen klar vers og refreng struktur er det ikke på sangene, eller ikke noen variasjon over musikalske motiv, det positive ordet å beskrive det med er: minimalisme.

Innspillingene har et klart preg av å stamme fra en jam. Sangene har stort sett et fengende rytmisk eller melodisk motiv. Ta åpningslåta Sad, den består av trommer, rare synth-lyder og Mica som synger, “wanna feel sad, wanna feel sad…” Umiddelbart positivt virker det ikke, før bakgrunns vokalen kommer inn med “it’s gonna be allright”. Ja, antar det, men hun som synger det høres ikke overbevist ut sjøl. Det gjennomgående temaet virker å være resignasjon. La meg også nevne siste låta Suffering. Her synger Mica, “its only suffering that keeps my consciens clean”, hvilken bedre kommentar har vi på vår kollektive mentale helse. Vi er alle våre egne lykkes smeder, du kan gjøre hva du vil, ergo om du syns at livet ditt er dritt så er det din egen feil. Du fortjener å være deprimert om du ikke klarer å forbedre din egen posisjon. Å du lykkelige frie selvrealiseringprosjekt, gikk i vasken.

Enda et eksempel er låta Thinking it som er en lang monolog fra keyboardist Raisa Khan om at hun må trene mer så hun kan nyte sin alderdom. Det er litt deprimerende å høre på, men slik er det å høre våre bekymringer om kroppen. Dette går igjen på  sporet Unity også. Her er det melodiske motivet en sample av vokalisten som skriker som en skadet gris, det er helt jævlig å høre på. Over denne ubehagelige lyden synger hun “givin’ you some”. R&B har gjort det rimelig å tolke dette som en hentydning til “sexytime”. Her derimot er det ikke mye sensuelt å hente i alle dårlige selvbilder og forakt for egen kropp. Resignert over menneskene? Hvem ville ikke være det etter å ha sett et utvalg av fjernsynets mest sendte situasjonskomedier? Jeg vet at jeg er resignert og dette er lydsporet jeg ser meg selv sløve foran fjernsynet til.

Tar vi de musikalske elementene for seg, så er det de samme byggeklossene vi finner i pop-musikk. Det er loopede trommer og minst et fengende melodisk motiv. Her er derimot byggeklossene ikke satt sammen, de står på bakken og vi kan se delene hver for seg, for resignert til å sette dem sammen.

I en tid av maskinprodusert perfeksjon er kanskje det det uperfekte som er det mest menneskelige utrykket? Ta for eksempel bruken av autotune. Vanligvis brukes den så subtilt at den ikke skaper en typisk autotune-effekt, vanligvis brukes den bare slik at intoneringen blir perfekt, slik at stemmen alltid er i korrekt tone. På sporet “Sea Air” hører vi derimot Mica prøve å synge i et høyere toneleie enn stemmen hennes håndterer, det er smertefullt å høre på. nettopp dette skaper en emosjonell tyngde. ordene kan for seg være meningsløse, men strevet i å nå de høye tonene formidleren indre kamp. Kamp mot begrensningene som kanskje er begrensninger vi bare må akseptere. Vi er mennesker, vi er ikke like perfekte som idolene vi fabrikkerer. Å høre en dårlig stemme virkelig prøve å synge oppleves for meg mye sterkere enn nok en gang høre en fløyelsstemme deklamere sitt hjertebrudd. Og igjen så er teksten resignert, hvis du forstår noe gjennom mumlingen.

 

Musikalsk sett synes jeg ikke at Good Sad Happy Bad er en spesielt god plate. Det denne plata derimot klarer er å få meg til å reflektere, og hvor ofte gjør kommersiell musikk det? Det får meg til å tenke på hvordan popmusikken alltid presenterer det perfekte og at dette implisitt ber oss om å aspirere mot den perfekte utgaven av oss selv, noe som kun er mulig gjennom konsum og skapelsen av en materiell identitet. Ja, jeg putter mine egne meninger inn her. Det jeg hører på Good Sad Happy Bad er en finger mot kommersiell kultur og identitet. Du er ikke alene om det.

Die Sunrise Tapes – Graüzone

I dag har jeg en skikkelig godbit, en post-pønk klassiker: GRÅSONEN!
Die Sunrise Tapes, samleplaten med Graüzone sine innspillinger. Graüzone er ikke så kjent i norge, tror jeg. Selv hørte jeg dem for første gang i Spania, de er kanskje mer kjent der. Det er ikke rart, jeg skriver tross alt om et post-pønk band fra Sveits som var aktive på tidlig 80-tallet. Ikke er de på spotify heller, så det er vel noe av grunnen, men det er masse av dem på youtube, inkludert denne samleplata. Andre sporet er deres klassiske “hit” fra 1981 Eisbär, som nådde opp til #12 plass i tyskland og #6 plass i østerrike. Den har alt som kjennetegner nyveiv/postpønk, basslinjen er monoton, vokalisten høres ut som han gjennomgår et traume, hans ønsker tross alt å være en isbjørn fordi da trenger han ikke å gråte mer, og akkurat da det begynner å høres for alvorlig ut setter gitar og synthsizer inn med, jepp, skronk.
Dette lydbildet med trommer som høres ut som en trommemaskin (selvom det kanskje ikke er det, men det er nok det), primitive synthesizere, litt choruseffekt på gitaren, litt romklang på alt sammen og fra tid til en annen lyden av glass som knuses. Du har kanskje hørt det før, men nå kan du høre det igjen med gode melodier og gode tekster. Hvis du kan tysk da, de synger på morsmålet sitt, om det nå er tysk eller tysk med sveitsisk dialekt. Som det meste som synges på tysk høres alt veldig dramatisk ut. La meg forsøke å oversette litt fra Geschlachtet:

“Die Traurigen werden geschlachtet
Die Welt wird lustig

Die Bösen werden geschlachtet
Die Welt wird gut”

“Det triste ble slaktet
Verden er lystig
De udugelige ble slaktet
Verden fungerer”

Jepp den tankerekken fortsetter helt til massakren på enden av de gode intensjoners vei.

Ellers er det mange poetiske allusjoner til stjerner og nattehimmelen her. Han som lagde tekstene likte nok de greiene, for hvem liker da ikke stjerner og natthimmelen. Syngingen gjøres på tysk og hvis du liker tysk, som meg, så høres alt de synger ut som viktige saker.
Sporet som umiddelbart følger Eisbär er litt kjedelige, syns jeg, men ikke gi opp lyttingen der. Etter 16:25 tar det seg virkelig opp og det kommer den ene bra sangen etter den andre. Spesielt Kälte Kriecht, Der Weg Zu Zweit, Träume Mit Mir og Geschlachtet er bra sanger.
Virkelig å anbefale for alle fans av tidlig postpønk. Du verzauberst mir die Wirklichkeit. Å jada.

Arto Lindsay Noise Quartet

Har gitaren en fremtid? ja den har vel det, kanskje ikke som instrumentet som signaliserer opprør og foreldre som ikke forstår musikken du hører på. Kanskje fremtiden for gitaren er å være tilbehør, noe som står i rommet, i bakgrunnen i reklamer og i tv serier. Et symbol på at dette er et møblert hjem, et godt og sunt middelklasse hjem.

Det spilles mye kjedelig musikk med gitar, det er bare å innrømme. Det er mange klisjefylte måter å håndtere gitaren på. Bending, shredding og ekko til å fylle en hel stadion. For min del har det fullstendig mistet sin emosjonelle dybde. Det vekker ingen følelser i meg når jeg hører det, annet enn å bli flau fordi jeg selv spiller gitar.
I disse stundende av fortvilelse må jeg huske de gitaristene som inspirerer meg. De gitaristene som fortsatt viser meg at spennende musikk kan spilles med gitar, musikk som polariserer. Musikk man kan hate eller kaste seg ned på knærne til og rope; det er dette jeg har lengta etter!

Arto Lindsay lyser en vei fremover for hvor gitaren kan tas. Han har vært på den lysende stien siden 80-tallet med den kortlevde gruppa DNA. Ikke at han prøver å være gitarens fremtid eller skinnende håp, han har brukt mer tid på å spille samba tror jeg. Uansett hva hans kunstneriske prosjekt måtte være, dette er veien å gå:

SKRONK var ordet den kjente kritikeren Lester Bangs kalte sånne greier her. Du vet alle greier der ting høres ut som, vel skronk. Skronk er et passende onomatopoetisk ord.
Hør på alle de lydene han får ut av den tolvstrengte gitaren. shrikk skrakk. Det lar seg ikke gjengi med ord. Nettopp det er fremtiden her. Alle disse lydene åpner nye rom for ekspressivitet. Tenk å kunne kontrollere alle disse lydene og innarbeide dem i et strukturert vokabular, bruke lydene i komposisjoner, riff, melodilinjer og gitarsoloer, alt det der. Hvis man klarer det så kan man virkelig uttrykke vår tid, ivertfall sånn jeg føler meg, skape et lydlig motstykke til følelsen av at alt går til helvete. At menneskeheten ødelegger livsgrunnlaget sitt, følelsen av at en god del mennesker har lyst til å utrydde alle europeer, følelsen at europeerne prøver å komme dem i forkjøpet ved å ødelegge sin egen økonomi sånn at ingen har lyst til å innvandre ditt mer, følelsen av at du bare skal late som ingenting og ha det bra med alt du kan kjøpe, finn noe på internet som kan holde oppmerksomheten din for all del ikke tenk for mye for da tenker du bare at alt i bunn og grunn er meningsløst. Ikke noe “While my guitar gentley weeps”, men unnskyld meg “mens gitaren min hylgriner”
Å uttrykke alt det der, det hadde vært noe å klare. Det er det skronk uttrykker for meg, alt det der.
Men skronk er ikke bare det, det er også lyden av lykke, bare se hvor glade de musikerne ser ut. Se dem koser seg. I midten av alt kaoset finner man den enkle gleden i å eksistere, i musikken finner man trøst uansett. Forhåpentligvis eller… hva er poenget jeg skal til.. å ja det var det. Dette er et skikkelig bra konsert opptak, masse lyd, godt samspill og filmklipp fra bilkjøring i byen, litt hakkete bilde, men jeg tror det er påtenkt.

Skronk er lyden av fortvilelse. Skronk er lyden av glede. Skronk kan være alt.

Colossal Youth – Young Marble Giants

En av Kurt Cobains favoritt-plater, woh ho!! Men helt alvorlig det er en grei plate.
Bare ikke forvent noe Nirvana-aktig, dette er annerledes.

Gruppa hadde et slags forsett om å være minimale. Mange av sangene er bare stemme, gitar og bass. En del sanger har med enkel rytme fra en tidlig trommemaskin. Noen sanger har orgel. Felles er at alle instrumentene blir spilt med en god del tilbakeholdenhet. Alt blir holdt til det nødvendige. Når alt kommer til alt trengs bare rammeverket når man har en bra melodi. Ikke at jeg misliker den andre enden av skalaen. Pet Sounds av Beach Boys er et flott eksempel på det motsatte.

Jeg anbefaler denne fordi det rett og slett er gode melodier. Gode melodier, det er det jeg glad i. Sangene har ikke noe tydelig vers og refreng, delene bare flyter sømløst over i hverandre. Du vet hvordan det er med sanger av og til, hele verset venter du bare på refrenget, fordi verset er ikke så bra, men når refrenget treffer, bam, da er ventingen verdt det. Vel du får ikke den opplevelsen med denne gjengen. Bare helstøpte melodier med minimal instrumentering.

Jeg vet ikke om denne plata var noen stor suksess tilbake i 1980, men er du en hipster som meg så har du nok hørt dem nevnt et sted. Sjekk ut plata da vel. Den nevnes ikke bare for å ha enda en referanse å drøsse rundt seg med for hipster kreds

.

Live At The South Bank – Hebden Reid Gustafsson

Jeg var på Strømsø plateforretning, Drammens eneste platebutikk nå som Platekompaniets lokalfilial er lagt ned. Dette var noen uker siden nå allerede, at jeg var ut å kjøpte en ny plate, ikke at Platekompaniet stengte; jeg vet ikke når det skjedde. Som sagt, jeg var å besøkte Drammens nå eneste gjenværende plateforretning for å kjøpe No Age sin siste plate An Object! som jeg skrev om her for noen uker siden. Jeg fant den ikke der, dama som jobber der kunne også bekrefte at No Age hadde de ikke inne. Men når jeg nå engang var i en plateforretning kunne jeg kanskje finne noe annet å kjøpe.

Jeg lette høyt og lavt i butikkens esker og kasser, for det meste rockens kanoniserte klassikere men noen overraskelser her og der. Som en av Robert Pollards soloplater, til og med Boston Spaceships og Circus Devils hadde de en plate av hver inne med. For ikke å glemme Pollards mest kjente band, Guided by Voices, men jeg har ikke tenkt til å prate om Robert Pollard nå. Jeg har ikke dilla på han for tiden så jeg kjøpte ingen av platene hans.

Heller ikke gjenutgivelsen av Can klassikeren Tago Mago kjøpte jeg. Den kostet litt over budsjettet mitt; pluss at jeg satser på å finne den i brukthylla en dag. Det var borte i kassa med jazz jeg fant en plate. Ja som dere kanskje har skjønt så har det blitt mer jazz i det siste enn pønk her, uansett navnet på bloggen.

Altså blar fingrene mine seg gjennom sortimentet og stopper opp da jeg kjenner igjen Mats Gustafssons navn på en plata. For dere som ikke kjenner det navnet så er han en frijazz saksofonist som spiller med pønkens energi. Født i pønkens Mekka Umeå og hele pakka. Mest kjent for diverse samarbeid med Sonic Youth og The Ex, kanskje? Kjent og kjent. Ellers har han gruppene The Thing, Fire! og Fire!Orchestra som jeg har hørt mye på.

Mats Gustafsson på saksofon, det kan være noe å sjekke ut. Hvem er disse andre to gutta? Steve Reid på trommer og Kieran Hebden på elektronikk. Oj oj, elektronikk, det er ikke en standard jazztrio. Dette kan være spennende, denne plata må jeg sjekke ut. Men nei så eventyrlysten er jeg ikke. Jeg klarer ikke å spontant kjøpe plater på de premissene lengre. Derfor gikk jeg hjem og undersøkte plata på internett, hørte på den på spotify, gikk tilbake etter helgen for å kjøpe plata. Denne hadde sikkert ikke vært bra om jeg spontant kjøpte den, men uansett den er bra.

Steve Reid viste det seg er en gammel jazz legende som hadde spilt med de store gutta i gamle dager, Miles Davis, Ornette Coleman, Sun Ra, James Brown og masse Motown plater. Kieran Hebden er bedre kjent som Four Tet. Live at the south Bank er en dobbel LP, gitt ut på Smalltown Superjazz, der Gustafsson gjester Reid og Hebden sitt duoprosjekt, for dette er egentlig deres opplegg. Musikken er som man kan forvente en blanding av jazz og elektronika, men musikken er bedre enn det kan leses ut som på skjermen.

Som mye jazz gir det assosiasjoner til storbyens høye tempo, spesielt side B med sporene Lyman Place og People be happy får meg til å se for meg t-banen, med alt stresset i morgenrushet. Spesielt liker jeg siste sporet The Sun never sets, her begynner det med noen skikkelig elektronika lyder, før alt til slutt glir over i… krautrock, ja det minner litt om det, synthesizer lydteppet og Reid som denger løs på trommene. Det minner litt om den “kosmiske” jamminga til Ash Ra Tempel da Klaus Schulze spilte trommene. Traummaschine fra første skiva deres er det jeg tenker på, det kan minne litt om den, bare med saksofon istedenfor den blues inspirerte gitarjokkinga. Untitled på side C gir også fra seg krautrock vibber, men med assosiasjon til t-banen fremfor Die autobahn. Så alt i alt; saksofon, trommer og elektronikk blir kosmisk musikk.

På Spotify. Alle som ikke abonnerer får holde ut litt reklame; det gjør jeg. Kjøp fysisk.

Dreams – Otomo Yoshihide’s New Jazz Ensemble

Fant denne plata på youtube for noen uker siden, en fin blanding av frijazz, pop og, lounge musikk, hvis det er en sjanger. Med lounge mener jeg sånn rolig hyggelig pop musikk ala Burt Bacharach. Sånn pop folk likte på 60-tallet, i vertfall de som ikke var langhåra doprøykende uvaska hipper.

Dreams kom ut i 2002 på plateselskapet Tzadik, så man kunne lett anta at det skulle være mer bråkete. Plateomslaget gir en god representasjon av musikken, skyer, hvite bløte sommerskyer. Sveve rundt i skyer på en slapp sommerdag, lydsporet til sånne dagdrømmer.

Otomo Yoshihide’s New Jazz Ensamble (eller trio eller quartet, quintet. alt ettersom) er en jazzgruppe bestående av støylegenden selv og en skiftende gjeng musikere, de fleste med bakgrunn fra støymiljøet tror jeg. Med unntak av mannen selv på gitar vet jeg ikke så mye om de andre musikerne. Sachio M er med og lager ubehagelig tinnituslyd (rene sinus-toner).
Synginga på første sporet kan bli litt i det mer spesielle hjørnet for noen, men ikke la det stoppe lyttingen. Det er to forskjellige vokalister med på plata. Ellers er det ikke veldig mye synging.
Jevnt over er det avslappende musikk som viser at frijazzere og støyere kan spille vel så fine melodier som noen andre.

An Object – No Age

Ett eller annet på youtube ledet meg tilbake til No Age. Sangen I Won’t be your Generator dukket opp et sted og det gikk opp for meg; denne sangen er skikkelig bra. Jeg skjønte at tiden var kommet for å revurdere deres siste plate.

Det hender stadig at jeg blir skuffet over en oppfølger. Særdeles når jeg virkelig har digget bandets forrige utgivelse. Jeg blir lett skuffet fordi plata ikke er helt lik, noe som klart er en regressiv ting å be om. Så går det ofte et år eller to før jeg hører musikken på nytt og innser at den faktisk er ganske bra, selv om den ikke er helt likt. At sangene ikke er de samme, produksjonen en annen, stemminga og andre sånne ting…
Det burde jo være en god ting at band gir ut plater som er litt forskjellige, men gode. Kanskje tar det alltid litt tid før man kan gjøre opp sin mening om en utgivelse.

No Age sin siste utgivelse, An Object kom sommeren 2013. Det skapte oppmerksomhet på tiden at bandet produserte 1000 av plateeksemplarene selv, for hånd. (Les mer her:pitchfork intervju) Den vekket ikke umiddelbart den samme begeistringen hos meg som den første plata deres gjorde. Jeg hørte på den en eller to ganger før jeg glemte den. Plata har ikke den samme intensiteten og tempoet som Nouns og Everything in Between, det var kanskje det som fikk meg til å miste interessen. Det første som merkes er at det er mye mindre trommer denne gangen, faktisk ingen til tider. Vokalisten høres også sliten ut, noen av sangene handler også om at det er slitsomt det er å spille i band. Så ja, de er nok litt slitne at hele band opplegget. Dermed er inntrykket noe mer dempet, men det An Object mangler i tempo tar den igjen i spennende lyder, eller tekstur som man kaller det med pent språk. No Age har alltid blandet pønk og ambient og på denne plata blander de bedre enn noensinne. Det er tydelig at de i enda større grad mestrer dette, de har et par år med øving bak seg nå. Bruken av bråk, musikalsk og melodisk når virkelig noen topppunkt her. F.eks på Running from A-go-go og siste sporet Commerce, Comment, Commence.

No age er et band som bare har vokst gjennom utgivelsene sine. Fra å være full på støy-pønk til å… vel, fortsatt være et støy-punk band. Før var pønk og ambient låtene hvert sitt spor, på denne plata er begge elementene i samme sangen. Når sant skal sies liker jeg den duoen ganske godt. Jeg må takket dem for at de gav meg troen på samtidens musikk tilbake i 2007 da jeg hørte Wierdo Rippers. De viste at meg at det fortsatt blir laget bra musikk.
Og sånn forresten, jeg likte ikke Everything in between med det første heller.

Extra Painful – Yo La Tengo

Extra Painful

I dag skal jeg skrive en andmeldelse av gjennutgivelsen av plata Painful fra 1994 av bandet Yo La Tengo, som fant sted 2. desember ifjor. Helt først må jeg opplyse deg om at Yo La Tengo er et av favorittbandene mine.  Og før vi setter i gang med hele diskusjonen om at musikkutviklingen stagnerer med denne hemningsløse tilbedelsen av fortiden og drepende nostalgi… …

Og atter før vi setter i gang på ordentlig skal jeg fortelle litt om Yo La Tengo. Denne gjenutgivelsen var for å markere deres 30 års jubileum som band. Bandet ble dannet i 1984 av paret Ira Kaplan (gitar, vokal og keyboards) og Georgia Hubley (trommer, vokal og keyboards) I Hoboken, New Jersey. Sammen med James McNew (spiller bass og bidrar også på vokal og keyboard) har dette vært besetningen siden 1992 og er det fortsatt pr. i dag. Painful var bandets sjette album og den andre plata med daverende nykommer McNew. Men alt i alt er det utgivelsen av Painful som for mange markerer punktet det Yo La Tengo blir det bandet vi kjenner og elsker. Dette var også første plata der keyboards virkelig ble en viktig del av bandets lydbilde. Bandet holder fortsatt koken, den siste plata med nytt materiale, Fade, kom ut i 2013. De kommer ut med en ny plate, Stuff like that there i august der de spiller cover av andre og seg selv, men mer om det siden.

Tilbake til Painful og 1993. Hva med musikken på plata i seg selv? Er den bra, hvorfor gidde å høre på gammal musikk? På platas utbrettside, gatefold kalles det på engelsk, vet ikke hva det norske ordet er.) kan man i liten skrift lese utdrag fra noen plateanmeldelser som plata fikk i sin tid. Chicago Tribune sier; “Four stars. Yo La Tengo’s songs are minimalist in construction, epic in their depth of feeling…”

På den andre siden skriver Steve Blush, hos Cover(magasinet); “pretentious “indie rock” replete with anal, nerdy attitude and lame forgettable melodies. A record that lives ut to its name.”

På sett og vis har de begge rett. Fra et rent teknisk perspektiv er det riktig å si at sangene er minimale. Komposisjonene på denne plata er ganske enkle, de fleste sangene har bare et grunnmotiv. Men det er følelsene de klarer å putte inn i sangene som gjør dem bra som første andmelderen trekker fram.

Åpenbart nok mener jeg at dette er en bra plate, derfor skriver jeg om den og derfor ønsket jeg meg plata til jul. Nå skal jeg forsøke å forklare hvorfor det er en bra plate. Etter å ha lyttet masse på denne plata og tenkt en del har jeg kommet fram til at det som gjør den bra er helheten plata utgjør. Hvordan den holder en spesiell stemning gjennom hele plata. (Dette er også et unntak fra hvordan Yo La Tengo vanligvis holder på. Vanligvis bytter de sjanger og stil fra sang til sang, sånn spesielt I can hear the heart beating as one (som forøverig er en meget bra plate).) Denne stemningen eller temaet som jeg syns plata formidler er den følelsen av å vente på noe, uten å helt vite om det er godt eller dårlig. Samtidig som man også savner dette, eller at det er noe melankolskt og vemodig over denne ventingen. At ting kommer til å forandre seg og aldri mer bli det samme, og det er både godt og vondt på samme tid. Jeg tenker at det er denne følelsen platetittelen hentyder, siden dette går som en rød tråd gjennom alle sangene.

Det slår inn allerede med de første linjene sunget på åpningssporet Big day coming. Først flyter bare melodien oppå orgellyd mens Ira hvisker; “Lets be undecided lets take our time/sooner or later we will know our mind”. Allerede her treffer denne følelsen meg. Det er noe han venter på eller må ta stilling til men det lar seg ikke gjøre akkuratt nå. Du må bare sette deg ned, prøv heller prøve å slappe av selv om det er mye usikkerhet i livet ditt.

Refrenget, “theres a big day coming/ ’bout a mile away”, og teksten forøvrig utdyper dette videre. Hva en som venter ligger langt borte, det hjelper ikke å gruble eller stresse, man må bare ta det som det kommer. Helt på tampen av sangen visker Ira “I can hardly wait” bare for å gni stemningen enda mer inn. På dette punktet er jeg bare helt salig og syns; “sangen er bare utrolig fin om du spør meg”. Flott musikk trenger ikke stort mer enn et hypnotisk orgelriff og gitarfeedback.

Sporet legger dermed grunnsteminga for hele plata og det at sangen gjentas i en annen versjon mot slutten av plata er med å understreke dette. Andre versjon av big day coming spilles fortere og med fuzz på orgelet. Her tror jeg at den store dagen som ventes er nært forestående, kanskje allerede imorgen.

Okei da, her tolker jeg nok inn et overhengende konsept for plata som muligens ikke var påtenkt av bandet. I fanzinet som følge med plata (gjennutgivelse swag!) kan jeg lese at det ikke var noe konsept bak dette. Bandet liker bare å gjøre forskjellige versjoner av sine egne sanger.

Andre sporet From A motel 6 forteller om et par som utsetter en krangel som de begge vet kommer mens de zapper gjennom fjernsynet på et motel. Altså handler det igjen om venting. Sangen er også et godt eksempel på Yo La Tengos blanding av støy og popkompsisjoner. Ahh det støyriffet, musikk i mine ører.

Låta Dobbel Dare følger i samma gata som forrige. Sangen slutter med linja; “In the morning sky will know/ where we are”. Sånn jeg tolker det handler også dette om å vente. Å vente på at ting skal bli tydelig, avklart.

Å vente gjentas også veldig tydelig på femte sporet Nowhere near. Musikalsk sett følger den det samme sporet som åpningslåta med en sparsom melodi spilt på orgelet. Denne sangen synges av Georgia og hennes lavmelte synging går rett opp i melankoli på meg her. Såsom i teksten og, “everyone is hear but your nowhere near”. Igjen gir det en følelse av å vente noe eller å savne noe. Hvem enn you er, så er ikke you nær, men jeg tror you er her snart, håper jeg. Vel spiller dette egentlig inn i et overhengende konsept Tor? Handler ikke alle rolige sagner om dette. Jo da de gjør det, men legg litt godhvilje til og la meg spinne en rød tråd gjennom dette.

Så er det låta Sudden Organ da, som åpner platas b-side Jeg liker ikke den sangen så godt, jeg syns den blir ensformig. Jeg klarer heller ikke å tolke den inn i min overordnete tematiske helhet. Vel ikke alle plater er perfekte, ofte er det et svakt spor eller to.

Deretter er det sang A worring thing og jeg tror denne sangen handler om det jeg snakket om tidligere. Det hjelper ikke å gruble på det man ikke får gjort noe med nå. Skal man flykte fra det eller vente til klokka er slagen? Ikke godt å si deg venn. Tiden vil vise.

Låt nummer 8 sin tittel, I was fool beside you for to long, sier sitt. Hva annet en venting og savn er det å føle av denne musikken? Her blir gitaren bråkete igjen, jeg tolker det som at her er det snakk om å vente til man blir bitter. Etter denne kommer Whole of the law en cover av bandet The Only ones (et new wave band mest kjent med låta another girl, another planet.). En fin liten sang som går noe sånt som; “I could swim the lenght of the ocean/if i knew you where waiting there for me”. Jada denne sangen bor i samma gata som de andre.

Låt nummer 10 er den raske versjonen av Big day coming som jeg allerede har snakket om. Dermed er vi kommet til siste sporet, I heard you looking som uten tvil er et av de fineste instrumental/gitarsolo spor noensinne. Ira Kaplan er en gitargud, dette er hvordan det skal gjøres, ikke noe pentaton-skala, ikke noe bluesbends eller en fot på monitoren posering, bare følelse og intensitet. Hør hvordan han fyller musikken med forvrengt gitar. Jepp, det er sånn gitarspilling jeg liker. Og igjen solid backing fra bass, trommer og orgel. En gitarsolo alene er ikke nok til å lage en god låt om ikke resten av musikken er bra. Jeg føler at her kommer endelig forløsningen, hva enn du ventet er her og du står i det. Det er fortsatt uavklart men snart, snart.

Ok nå har jeg gått igjennom nesten alle sporene på plate for å forklare hvordan de passer inn i min tolkning. Når kommer til alt er dette bare min opplevelse av plate og den er nok forskjellig fra din. Men jeg syns at det er et av kravene til god musikk, at det er åpent nok til at du kan plassere inne egne følelser der. At det er rom for tolkning. Uansett om tolkningen min holder vann eller ikke, så sier det sitt at plata klarer å holde denne følelsen i meg. Plata er gjennomført, den utengjør en helhet (med et unntak). Du kan høre plata i en runde og slappe av eller fantasere en film til musikken (ok da Sudden Organ er egentlig en grei låt). Plata har på sett og vis gi det en dramatisk kurve.  Plata har også verdi i å være et flott eksempel på 90-talls alternativ rock sin blanding av elementer fra new wave, pønk, shoegaze og 60-talls rock, 70-talls pop og masse annet.  Det musikalske nivå er ikke teknisk skyhøyt men de er flinke på sin måte. ja så kan de ikke spille Dream Theater, men det var aldri det de ville.

Det er hvorfor jeg syns Painful er en bra plate. La oss nå se på selve gjennutgivelsen døpt Extra Painful. Hva gjør den ekstra? Først og fremst får vi en plate til med  demoversjoner, uutgitte spor og liveopptak. Denne er ikke på langt nær så kjedlig som slike ekstraplater pleier å være siden Yo La Tengo er et band som kan gjøre ganske forskjellige varianter av sangene sine. Demosporene er som vanlig ikke veldig anderledes. De akustiske liveopptakene av Big day coming og From a motel six gir derimot to spennende nye varianter. Disse og de tre uugitte låtene er med å gjøre ekstraplata til fin lytteopplevelse på egenhånd, både for gamle fans og nykommere.

Først burde jeg ha nevnt at plata kommer med et nytt cover, som egentlig bare er det gamle covert i rødt. Det opprinlige coveret er å finne i all sin prakt i inneromslaget rundt plata si. Plata kommer også som gatefold, som vanlig med dobbeltplater. Inni her er en collage av tekniskenotater, bilder og annen memorobilia som er artig å studere for en fan. Som om ikke det var nok følger det med en 7″ Shaker/For shame of doing wrong. En singel som ikke er å finne på selve plata men som ble gitt ut rundt samme tid. Kult extraswag det.

Det som virkelig er det kuleste er fanzinet som kommer med plata. (For de som ikke vet hva et fanzine er så er dette et enkelt hjemmelaget blad. Musikkfanzine inneholder ofte litt band intervju og diverse annet hyllende oftest skrevet av fans, derav navnet.) Her får vi korte intervju med bandet og studioteknikerne om arbeidet bak plata, sangene og innspillingen. Den er litt kort da, jeg skulle gjerne hatt mer, mer informasjon og mer bilder, men men. Det blir jo fort litt teit med bandbilder.

Som om dette ikke var nok følger det også med en nedlastingskode der du kan laste ned begge platene, singelen og enda flere livespor fra perioden. Jepp kjøper du plata får du med en digital konsertskive. Enda mer godsaker for fans. Masse flotte opptak og enda noen flere versjoner av sangene. For eksempel får vi en fjerde versjon av Big day coming, denne på hele 19:02 minutter, og selv det er ikke for lenge til å kjede meg.

Alt i alt synes jeg dette er en god gjenutgivelse, den oppfyller alle kravene og litt til. Jeg er glad for at jeg fikk denne pakka til jul.

Nå håper jeg du har lyst til å høre på plata. Den ligger på spotify. Det meste er å finne på youtube også.
Her følger en smakebit:

Denne uka

Har det skjedd noe i musikkverden denne uka? Litt har skjedd.

Mac Demarco har sluppet en ny låt og video fra sin kommende Mini-LP Another one. Han har ikke skuffet meg enda. Sangene hans kan høres like ut, men det er fordi fyren har sin egen “sound”,og den er en god sound. Rett musikk for slappe sommerkvelder, alltid fengende og passe melankolsk.


Parquet Courts har kommet med en nye låt på soundcloud, Pretty Girls, en cover av Joey Pizza Slice, kjenner ikke til han/bandet. De skal visst gi ut en 7 tommer der de covrer hverandre. Bandvennskap det der. Verden kommer aldri til å ha for mange splitsingler.
Veldig kul låt, vanskelig å ikke like teksten.