Meltframe – Mary Halvorson

artworks-000125922593-lj9tpz-t500x500

Denne plata gikk under radaren min når den kom ut i fjor september. For å være ærlig syntes jeg den kjedelig. Jeg er en stor fan av Mary Halvorson sitt gitarspill og musikk, men en hel plata med bare henne som klimprer på gitaren, nei syntes jeg var kjedelig. Til tross for dette hørte jeg på en og annen sang fra plata innimellom når jeg vil høre på litt gitar. Sakte men sikkert fant jeg meg selv høre mer og mere på denne plata.
Jeg snakker så klart om Halvorsons første soloalbum Meltframe, som virkelig har vokst på meg de siste månedene.

Halvorsons spillestill er både tradisjonell og friskt. Hun veksler sømløst mellom harmoniske linjer og disharmoni med åpne strenger. Hennes brukt av effekter er minimalt. Det består av skarp vreng, volumpedal og tidsforskyvende ekko noter. Fokuset er på notene og akkordene.

Meltfram viser fram Halvorsen sine ferdigheter i hele hennes spekter gjennom et låtutvalg fra jazzstandarder til nyere komposisjoner av Halvorsons kolleger. Fra rolige ballader, Ida Lupino av Carla Bley. Til kantete moderne komposisjoner, Platform av Tomas Fujiwara.
Den personlige favoritten er tolkningen av McCoy Tyners Aisha.

Meltframe er absolutt en plate å anbefale for fans av gitar og fans av kanskje nåtidens mest spennende gitarist.

Kort oppsummering av Mary Halvorson sin karriere for de som vil vite litt mer.

Mary Halvorson har spilt aktivt i siden begynnelsen av 2000-tallet, der hun først kom til oppmerksomhet i Anthony Braxtons band. Hun debuterte som bandleder i 2008 med Mary Halvorson Trio og plata Dragon’s Head. Senere har hun utvidet besetningen til kvintett og septett på gruppens forrige utgivelse, Illusionary Sea (2013). En utgivelse som også visste at Halvorson er i stand til utmerkede komposisjoner. Halvorson har også samarbeidet med en rekke andre band og artister og er like mye hjemme i improvisasjon, som i komponerte stykker.

Støylegende besøker Oslo

All Ears festivalen for improvisert musikk går av stabelen denne helgen (Fredag til søndag). Støylegenden Otomo Yoshihide er hovedgjest.

Otomo er en av de store og lengst utholdende artistene til å komme ut av Japanoise bevegelsen på 90-tallet. Han gjorde seg bemerket med gitar og det «nye» instrumentet turntable (platespiller på godt norsk, med visse modifikasjoner.) Grunnen til at hans navn holdes i respekt her, er at han er en støyartist som faktisk lager musikk, og ikke bråk. Ja det er en forskjell på støy og bråk, mener jeg. Otomo representerer førstnevnte.
Her er et Youtube-klipp jeg liker godt, og som jeg tenker er en fin introduksjon til Otomo Yoshihide og hans karriære som spenner over avant garde til støy til jazz. I klippet får du høre Otomo på gitar sammen med sitt New Jazz Trio (pluss to gjester (Sachiko M på sinustoner!), så ikke New Jazz Quintet denne gangen(intern vits.).) der de tolker klassikern Lonely Women av Ornette Coleman. Mot slutten av videoen får du fornøyelsen av å se Otomo demonstrere hvordan man spiller platespiller til den søte fjernsyn-vertinnen. Dette er hvorfor jeg innbiller meg at støy er «folkelig» i Japan.

Otomo er en av disse artistene som later til å ha samarbeidet med alle. Jim O’Rourke, Nobukazu Takemura, Christian Marclay og Derek Bailey for å nevne noen. Han har til og med samarbeidet med skandinavias egne The Thing på utgivelsen Shinjuku Crawl (Smalltown Supersound).

Under All Ears blir det mulig å se Otomo i flere sammenhenger. I konsert solo. I konsert med Live Jukebox. Jeg vet ikke hva dette egentlig er, men beskrivelsen kaller det «musical destruction» og trekker linjene til Gustav Metzger. Kanskje en jukeboxs som ødelegger platene mens den spiller dem? Artig? Hvem vet, lytt med åpne ører.

Du kan se Otomo i samtale (eller talk på dårlig norsk) med Lasse Marhaug. Hvis du har overværet en slik samtale før så vet du hvor kleint det kan være. Denne gangen derimot tror jeg det kan bli en bra samtale. Marhaug er selv støyartist og har mye kunnskap om emnet, sjekk ut Marhaugs fanzine Personal Best.

På lørdag spiller Otomo konsert med prosjektet FEN, Far East Network. Som også består av Ryu Hankil (Sør-Korea), Yuen Chee Wai (Singapor),Yan Jun (Kina). Et samarbeid mellom asiatiske støymusikere samt å fremme vennskap og diplomati over grensene. Jeg har aldri hørt dem før, men jeg vil forvente alt mellom øreblødende støy og fuglekvitter.

Personlig har jeg mest hørt Otomos musikk gjennom «jazzgruppen», Otomo Yoshihides New Jazz Ensemble og plata Dreams (Tzadik) fra 2002. En heller loung-jazzete affære sett fra hans øvrige utgivelser. Absolutt anbefalt avslapping.

Se www.all-ears.no for fullstendig program og tidspunkt. Jepp, for er det en ting jeg har lært om støymusikk så er det at konsertene faktisk begynner når det står at de begynner. Ikke noe rock ‘n’ roll tullball.

Andre navn verdt å merke seg som skal spille på All Ears er Chris Corsano (US) og Mette Rasmussen (DK) i duo. Og duo med Fred Van Hove (BE) og Ab Baars (NL).

Happy Sad Happy Bad – Micachu and The Shapes

Denne musikken burde ikke fungere, men den gjør det, på en merkelig måte.
Det vanlige å kreve av musikk er at den skal være harmonisk, og gjerne at den påvirker følelsene. God musikk kan også være musikk som får deg til å tenke, mener jeg. Good Sad Happy Bad er musikk som får meg til å tenke. Fra et rent teknisk kompositorisk standpunkt synes jeg at sangene på albumet virker uferdige, det låter som et makkverk de ikke gadd å ta seg tid til. Allikevel er musikk på et vis god, den treffer meg. Sangene har for det meste bare et parti som gjentas gjennom hele sangen og synginga er stort sett bare mumling og tekstene repetitive. Plata er ifølge presseskrivet resultatet av en jam trommisen tokk opp i hemmelighet, deretter ble disse sangene laget basert på opptakene.(kilde)

Micachu and The Shapes har hold på siden 2009(?) og gitt ut 3 plater på de årene. Platene har blitt vel mottatt av publikum som eksperimentell pop-musikk. Spesielt frontfigur Mica Levi kan skilte med et variert virke som blant annet komponist av soundtracket til filmen “Under the Skin” fra 2014 og
Hun har vært på forsiden av The Wire og hvis ikke det er anerkjennelse innen nisjemusikk, så har ikke jeg noen alternative forslag til hvordan å måle anerkjennelse innen nisjemusikk.
Jeg vet ikke jeg har ikke et langtidsforhold til dette bandet bak meg, så jeg hører denne platen for seg. Det første en letter merke til er hvor sparsomt lydbilde er. Hovedsaklig er instrumenteringen trommene som spiller enkle figurer og diverse melodiske motiv spilt på keyboard/synth med, ganske interessante lyder. Sånn lyder som får det til å lure hvordan i hælvete de har programmert seg frem til den lyden. Noen klar vers og refreng struktur er det ikke på sangene, eller ikke noen variasjon over musikalske motiv, det positive ordet å beskrive det med er: minimalisme.

Innspillingene har et klart preg av å stamme fra en jam. Sangene har stort sett et fengende rytmisk eller melodisk motiv. Ta åpningslåta Sad, den består av trommer, rare synth-lyder og Mica som synger, “wanna feel sad, wanna feel sad…” Umiddelbart positivt virker det ikke, før bakgrunns vokalen kommer inn med “it’s gonna be allright”. Ja, antar det, men hun som synger det høres ikke overbevist ut sjøl. Det gjennomgående temaet virker å være resignasjon. La meg også nevne siste låta Suffering. Her synger Mica, “its only suffering that keeps my consciens clean”, hvilken bedre kommentar har vi på vår kollektive mentale helse. Vi er alle våre egne lykkes smeder, du kan gjøre hva du vil, ergo om du syns at livet ditt er dritt så er det din egen feil. Du fortjener å være deprimert om du ikke klarer å forbedre din egen posisjon. Å du lykkelige frie selvrealiseringprosjekt, gikk i vasken.

Enda et eksempel er låta Thinking it som er en lang monolog fra keyboardist Raisa Khan om at hun må trene mer så hun kan nyte sin alderdom. Det er litt deprimerende å høre på, men slik er det å høre våre bekymringer om kroppen. Dette går igjen på  sporet Unity også. Her er det melodiske motivet en sample av vokalisten som skriker som en skadet gris, det er helt jævlig å høre på. Over denne ubehagelige lyden synger hun “givin’ you some”. R&B har gjort det rimelig å tolke dette som en hentydning til “sexytime”. Her derimot er det ikke mye sensuelt å hente i alle dårlige selvbilder og forakt for egen kropp. Resignert over menneskene? Hvem ville ikke være det etter å ha sett et utvalg av fjernsynets mest sendte situasjonskomedier? Jeg vet at jeg er resignert og dette er lydsporet jeg ser meg selv sløve foran fjernsynet til.

Tar vi de musikalske elementene for seg, så er det de samme byggeklossene vi finner i pop-musikk. Det er loopede trommer og minst et fengende melodisk motiv. Her er derimot byggeklossene ikke satt sammen, de står på bakken og vi kan se delene hver for seg, for resignert til å sette dem sammen.

I en tid av maskinprodusert perfeksjon er kanskje det det uperfekte som er det mest menneskelige utrykket? Ta for eksempel bruken av autotune. Vanligvis brukes den så subtilt at den ikke skaper en typisk autotune-effekt, vanligvis brukes den bare slik at intoneringen blir perfekt, slik at stemmen alltid er i korrekt tone. På sporet “Sea Air” hører vi derimot Mica prøve å synge i et høyere toneleie enn stemmen hennes håndterer, det er smertefullt å høre på. nettopp dette skaper en emosjonell tyngde. ordene kan for seg være meningsløse, men strevet i å nå de høye tonene formidleren indre kamp. Kamp mot begrensningene som kanskje er begrensninger vi bare må akseptere. Vi er mennesker, vi er ikke like perfekte som idolene vi fabrikkerer. Å høre en dårlig stemme virkelig prøve å synge oppleves for meg mye sterkere enn nok en gang høre en fløyelsstemme deklamere sitt hjertebrudd. Og igjen så er teksten resignert, hvis du forstår noe gjennom mumlingen.

 

Musikalsk sett synes jeg ikke at Good Sad Happy Bad er en spesielt god plate. Det denne plata derimot klarer er å få meg til å reflektere, og hvor ofte gjør kommersiell musikk det? Det får meg til å tenke på hvordan popmusikken alltid presenterer det perfekte og at dette implisitt ber oss om å aspirere mot den perfekte utgaven av oss selv, noe som kun er mulig gjennom konsum og skapelsen av en materiell identitet. Ja, jeg putter mine egne meninger inn her. Det jeg hører på Good Sad Happy Bad er en finger mot kommersiell kultur og identitet. Du er ikke alene om det.

Die Sunrise Tapes – Graüzone

I dag har jeg en skikkelig godbit, en post-pønk klassiker: GRÅSONEN!
Die Sunrise Tapes, samleplaten med Graüzone sine innspillinger. Graüzone er ikke så kjent i norge, tror jeg. Selv hørte jeg dem for første gang i Spania, de er kanskje mer kjent der. Det er ikke rart, jeg skriver tross alt om et post-pønk band fra Sveits som var aktive på tidlig 80-tallet. Ikke er de på spotify heller, så det er vel noe av grunnen, men det er masse av dem på youtube, inkludert denne samleplata. Andre sporet er deres klassiske “hit” fra 1981 Eisbär, som nådde opp til #12 plass i tyskland og #6 plass i østerrike. Den har alt som kjennetegner nyveiv/postpønk, basslinjen er monoton, vokalisten høres ut som han gjennomgår et traume, hans ønsker tross alt å være en isbjørn fordi da trenger han ikke å gråte mer, og akkurat da det begynner å høres for alvorlig ut setter gitar og synthsizer inn med, jepp, skronk.
Dette lydbildet med trommer som høres ut som en trommemaskin (selvom det kanskje ikke er det, men det er nok det), primitive synthesizere, litt choruseffekt på gitaren, litt romklang på alt sammen og fra tid til en annen lyden av glass som knuses. Du har kanskje hørt det før, men nå kan du høre det igjen med gode melodier og gode tekster. Hvis du kan tysk da, de synger på morsmålet sitt, om det nå er tysk eller tysk med sveitsisk dialekt. Som det meste som synges på tysk høres alt veldig dramatisk ut. La meg forsøke å oversette litt fra Geschlachtet:

“Die Traurigen werden geschlachtet
Die Welt wird lustig

Die Bösen werden geschlachtet
Die Welt wird gut”

“Det triste ble slaktet
Verden er lystig
De udugelige ble slaktet
Verden fungerer”

Jepp den tankerekken fortsetter helt til massakren på enden av de gode intensjoners vei.

Ellers er det mange poetiske allusjoner til stjerner og nattehimmelen her. Han som lagde tekstene likte nok de greiene, for hvem liker da ikke stjerner og natthimmelen. Syngingen gjøres på tysk og hvis du liker tysk, som meg, så høres alt de synger ut som viktige saker.
Sporet som umiddelbart følger Eisbär er litt kjedelige, syns jeg, men ikke gi opp lyttingen der. Etter 16:25 tar det seg virkelig opp og det kommer den ene bra sangen etter den andre. Spesielt Kälte Kriecht, Der Weg Zu Zweit, Träume Mit Mir og Geschlachtet er bra sanger.
Virkelig å anbefale for alle fans av tidlig postpønk. Du verzauberst mir die Wirklichkeit. Å jada.

Arto Lindsay Noise Quartet

Har gitaren en fremtid? ja den har vel det, kanskje ikke som instrumentet som signaliserer opprør og foreldre som ikke forstår musikken du hører på. Kanskje fremtiden for gitaren er å være tilbehør, noe som står i rommet, i bakgrunnen i reklamer og i tv serier. Et symbol på at dette er et møblert hjem, et godt og sunt middelklasse hjem.

Det spilles mye kjedelig musikk med gitar, det er bare å innrømme. Det er mange klisjefylte måter å håndtere gitaren på. Bending, shredding og ekko til å fylle en hel stadion. For min del har det fullstendig mistet sin emosjonelle dybde. Det vekker ingen følelser i meg når jeg hører det, annet enn å bli flau fordi jeg selv spiller gitar.
I disse stundende av fortvilelse må jeg huske de gitaristene som inspirerer meg. De gitaristene som fortsatt viser meg at spennende musikk kan spilles med gitar, musikk som polariserer. Musikk man kan hate eller kaste seg ned på knærne til og rope; det er dette jeg har lengta etter!

Arto Lindsay lyser en vei fremover for hvor gitaren kan tas. Han har vært på den lysende stien siden 80-tallet med den kortlevde gruppa DNA. Ikke at han prøver å være gitarens fremtid eller skinnende håp, han har brukt mer tid på å spille samba tror jeg. Uansett hva hans kunstneriske prosjekt måtte være, dette er veien å gå:

SKRONK var ordet den kjente kritikeren Lester Bangs kalte sånne greier her. Du vet alle greier der ting høres ut som, vel skronk. Skronk er et passende onomatopoetisk ord.
Hør på alle de lydene han får ut av den tolvstrengte gitaren. shrikk skrakk. Det lar seg ikke gjengi med ord. Nettopp det er fremtiden her. Alle disse lydene åpner nye rom for ekspressivitet. Tenk å kunne kontrollere alle disse lydene og innarbeide dem i et strukturert vokabular, bruke lydene i komposisjoner, riff, melodilinjer og gitarsoloer, alt det der. Hvis man klarer det så kan man virkelig uttrykke vår tid, ivertfall sånn jeg føler meg, skape et lydlig motstykke til følelsen av at alt går til helvete. At menneskeheten ødelegger livsgrunnlaget sitt, følelsen av at en god del mennesker har lyst til å utrydde alle europeer, følelsen at europeerne prøver å komme dem i forkjøpet ved å ødelegge sin egen økonomi sånn at ingen har lyst til å innvandre ditt mer, følelsen av at du bare skal late som ingenting og ha det bra med alt du kan kjøpe, finn noe på internet som kan holde oppmerksomheten din for all del ikke tenk for mye for da tenker du bare at alt i bunn og grunn er meningsløst. Ikke noe “While my guitar gentley weeps”, men unnskyld meg “mens gitaren min hylgriner”
Å uttrykke alt det der, det hadde vært noe å klare. Det er det skronk uttrykker for meg, alt det der.
Men skronk er ikke bare det, det er også lyden av lykke, bare se hvor glade de musikerne ser ut. Se dem koser seg. I midten av alt kaoset finner man den enkle gleden i å eksistere, i musikken finner man trøst uansett. Forhåpentligvis eller… hva er poenget jeg skal til.. å ja det var det. Dette er et skikkelig bra konsert opptak, masse lyd, godt samspill og filmklipp fra bilkjøring i byen, litt hakkete bilde, men jeg tror det er påtenkt.

Skronk er lyden av fortvilelse. Skronk er lyden av glede. Skronk kan være alt.

Colossal Youth – Young Marble Giants

En av Kurt Cobains favoritt-plater, woh ho!! Men helt alvorlig det er en grei plate.
Bare ikke forvent noe Nirvana-aktig, dette er annerledes.

Gruppa hadde et slags forsett om å være minimale. Mange av sangene er bare stemme, gitar og bass. En del sanger har med enkel rytme fra en tidlig trommemaskin. Noen sanger har orgel. Felles er at alle instrumentene blir spilt med en god del tilbakeholdenhet. Alt blir holdt til det nødvendige. Når alt kommer til alt trengs bare rammeverket når man har en bra melodi. Ikke at jeg misliker den andre enden av skalaen. Pet Sounds av Beach Boys er et flott eksempel på det motsatte.

Jeg anbefaler denne fordi det rett og slett er gode melodier. Gode melodier, det er det jeg glad i. Sangene har ikke noe tydelig vers og refreng, delene bare flyter sømløst over i hverandre. Du vet hvordan det er med sanger av og til, hele verset venter du bare på refrenget, fordi verset er ikke så bra, men når refrenget treffer, bam, da er ventingen verdt det. Vel du får ikke den opplevelsen med denne gjengen. Bare helstøpte melodier med minimal instrumentering.

Jeg vet ikke om denne plata var noen stor suksess tilbake i 1980, men er du en hipster som meg så har du nok hørt dem nevnt et sted. Sjekk ut plata da vel. Den nevnes ikke bare for å ha enda en referanse å drøsse rundt seg med for hipster kreds

.

Live At The South Bank – Hebden Reid Gustafsson

Jeg var på Strømsø plateforretning, Drammens eneste platebutikk nå som Platekompaniets lokalfilial er lagt ned. Dette var noen uker siden nå allerede, at jeg var ut å kjøpte en ny plate, ikke at Platekompaniet stengte; jeg vet ikke når det skjedde. Som sagt, jeg var å besøkte Drammens nå eneste gjenværende plateforretning for å kjøpe No Age sin siste plate An Object! som jeg skrev om her for noen uker siden. Jeg fant den ikke der, dama som jobber der kunne også bekrefte at No Age hadde de ikke inne. Men når jeg nå engang var i en plateforretning kunne jeg kanskje finne noe annet å kjøpe.

Jeg lette høyt og lavt i butikkens esker og kasser, for det meste rockens kanoniserte klassikere men noen overraskelser her og der. Som en av Robert Pollards soloplater, til og med Boston Spaceships og Circus Devils hadde de en plate av hver inne med. For ikke å glemme Pollards mest kjente band, Guided by Voices, men jeg har ikke tenkt til å prate om Robert Pollard nå. Jeg har ikke dilla på han for tiden så jeg kjøpte ingen av platene hans.

Heller ikke gjenutgivelsen av Can klassikeren Tago Mago kjøpte jeg. Den kostet litt over budsjettet mitt; pluss at jeg satser på å finne den i brukthylla en dag. Det var borte i kassa med jazz jeg fant en plate. Ja som dere kanskje har skjønt så har det blitt mer jazz i det siste enn pønk her, uansett navnet på bloggen.

Altså blar fingrene mine seg gjennom sortimentet og stopper opp da jeg kjenner igjen Mats Gustafssons navn på en plata. For dere som ikke kjenner det navnet så er han en frijazz saksofonist som spiller med pønkens energi. Født i pønkens Mekka Umeå og hele pakka. Mest kjent for diverse samarbeid med Sonic Youth og The Ex, kanskje? Kjent og kjent. Ellers har han gruppene The Thing, Fire! og Fire!Orchestra som jeg har hørt mye på.

Mats Gustafsson på saksofon, det kan være noe å sjekke ut. Hvem er disse andre to gutta? Steve Reid på trommer og Kieran Hebden på elektronikk. Oj oj, elektronikk, det er ikke en standard jazztrio. Dette kan være spennende, denne plata må jeg sjekke ut. Men nei så eventyrlysten er jeg ikke. Jeg klarer ikke å spontant kjøpe plater på de premissene lengre. Derfor gikk jeg hjem og undersøkte plata på internett, hørte på den på spotify, gikk tilbake etter helgen for å kjøpe plata. Denne hadde sikkert ikke vært bra om jeg spontant kjøpte den, men uansett den er bra.

Steve Reid viste det seg er en gammel jazz legende som hadde spilt med de store gutta i gamle dager, Miles Davis, Ornette Coleman, Sun Ra, James Brown og masse Motown plater. Kieran Hebden er bedre kjent som Four Tet. Live at the south Bank er en dobbel LP, gitt ut på Smalltown Superjazz, der Gustafsson gjester Reid og Hebden sitt duoprosjekt, for dette er egentlig deres opplegg. Musikken er som man kan forvente en blanding av jazz og elektronika, men musikken er bedre enn det kan leses ut som på skjermen.

Som mye jazz gir det assosiasjoner til storbyens høye tempo, spesielt side B med sporene Lyman Place og People be happy får meg til å se for meg t-banen, med alt stresset i morgenrushet. Spesielt liker jeg siste sporet The Sun never sets, her begynner det med noen skikkelig elektronika lyder, før alt til slutt glir over i… krautrock, ja det minner litt om det, synthesizer lydteppet og Reid som denger løs på trommene. Det minner litt om den “kosmiske” jamminga til Ash Ra Tempel da Klaus Schulze spilte trommene. Traummaschine fra første skiva deres er det jeg tenker på, det kan minne litt om den, bare med saksofon istedenfor den blues inspirerte gitarjokkinga. Untitled på side C gir også fra seg krautrock vibber, men med assosiasjon til t-banen fremfor Die autobahn. Så alt i alt; saksofon, trommer og elektronikk blir kosmisk musikk.

På Spotify. Alle som ikke abonnerer får holde ut litt reklame; det gjør jeg. Kjøp fysisk.