BIRE-BREI – BRIE

dscn1557

Kassetten jeg har kjøpt er fra det tyske bandet BRIE, som deler navn med osten. Utgivelsen heter BRIE-BREI. Ikke det mest kreative navnet, først syntes jeg det var både et dårlig bandnavn og platetittel, men etter å ha tenkt meg litt om synes jeg navnet er skikkelig anti-rock. Musikken er dyster som tyskland i økonomisk nedgang, som gåturer forbi konkursslåtte butikker og deserterte kontorlokal. Musikalsk ligger BRIE nærmere post-punk enn de fleste andre band som sier de spiller post-punk, og lydbildet heller mot diskant siden av equalizeren. De minner i lydbildet litt om et annet europeisk post-punk band som jeg har skrevet om før, nemlig Grauzone.

Ved første lytting syntes jeg sangene virket ufokuserte, men ved nærere lytting begynte jeg å sette pris på denne kvaliteten. Låtene er musikalske utforskninger av tema heller enn sanger komponert for popularitet. En slags jazz tilnærming med pønk resultat. En virkelig spilleglede mellom disse musikerne overføres til meg tross dysterheten.

BRIE-BREI er ikke produsert mer enn nødvendig og spilt med et minimum av instrumenter, gitar, trommer, bass og litt synthesizer. Vokal forekommer også på noen av sporene, men er så momlete og kanskje på tysk at noe tekst er ikke mulig å tyde for meg. Dermed fungerer heller vokalen som del av melodien, særlig låten gehacktes er vellykket i så måte. Et annet høydepunkt for meg er sporet hip hop hvor spillingen er gjennomgående enkel, men økonomisk effektiv. Ikke en unødvendig note, bare akkurat alle som trengs.

BRIE høres tidvis ut som en gjeng amatører som ikke har spilt veldig lenge, eller nødvendigvis ikke er dyktige musikere, men de har den rette innstillingen.  At den beste musikken oftest er bygget på det enkleste fundamentet. At man kan lage bedre musikk med kreative ideer og gode melodier enn med tekniske ferdigheter alene.

Advertisements

Meltframe – Mary Halvorson

artworks-000125922593-lj9tpz-t500x500

Denne plata gikk under radaren min når den kom ut i fjor september. For å være ærlig syntes jeg den kjedelig. Jeg er en stor fan av Mary Halvorson sitt gitarspill og musikk, men en hel plata med bare henne som klimprer på gitaren, nei syntes jeg var kjedelig. Til tross for dette hørte jeg på en og annen sang fra plata innimellom når jeg vil høre på litt gitar. Sakte men sikkert fant jeg meg selv høre mer og mere på denne plata.
Jeg snakker så klart om Halvorsons første soloalbum Meltframe, som virkelig har vokst på meg de siste månedene.

Halvorsons spillestill er både tradisjonell og friskt. Hun veksler sømløst mellom harmoniske linjer og disharmoni med åpne strenger. Hennes brukt av effekter er minimalt. Det består av skarp vreng, volumpedal og tidsforskyvende ekko noter. Fokuset er på notene og akkordene.

Meltfram viser fram Halvorsen sine ferdigheter i hele hennes spekter gjennom et låtutvalg fra jazzstandarder til nyere komposisjoner av Halvorsons kolleger. Fra rolige ballader, Ida Lupino av Carla Bley. Til kantete moderne komposisjoner, Platform av Tomas Fujiwara.
Den personlige favoritten er tolkningen av McCoy Tyners Aisha.

Meltframe er absolutt en plate å anbefale for fans av gitar og fans av kanskje nåtidens mest spennende gitarist.

Kort oppsummering av Mary Halvorson sin karriere for de som vil vite litt mer.

Mary Halvorson har spilt aktivt i siden begynnelsen av 2000-tallet, der hun først kom til oppmerksomhet i Anthony Braxtons band. Hun debuterte som bandleder i 2008 med Mary Halvorson Trio og plata Dragon’s Head. Senere har hun utvidet besetningen til kvintett og septett på gruppens forrige utgivelse, Illusionary Sea (2013). En utgivelse som også visste at Halvorson er i stand til utmerkede komposisjoner. Halvorson har også samarbeidet med en rekke andre band og artister og er like mye hjemme i improvisasjon, som i komponerte stykker.