Cortex Meridian – Panabrite

cover

Dette er en plate for synthesizer entusiastene, for oss som liker å høre de varme runde blipp blopp lydene og enkle sequenzerbaserte melodier som sakte endrer lydkarakter. Jeg oppdaget denne platen på bandcamp i fjor eller så. Det var sist gang jeg siklet etter å skaffe meg en synthesizer. Og det er nettopp det artisten Panabrite er for meg, en fyr som sitter hjemme og knotter på synthene sine akkurat som jeg ønsker å gjøre nå.

Cortex Meridian er en rolig og ambient affære. Andre plater i Panabrite sin katalog kan ha mer trommemaskiner og rytmer. Dette dukker opp rundt omkring på denne platen også, men lavere i miksen. Panabrite sin musikk minner meg om sci-fi dagdrømmer og korny new-age meditasjon. Mest foretrekker jeg å fantasere om romskip eller ubåter når jeg hører på denne musikken. Fin musikk for å kikke i bøker med egnede bilder.

Dette leder tankene mine hen til albumet Science of the Sea, som Panabrite gav ut under pseudonymet Jürgen Müller. Det var dette albumet, jeg oppdaget Panabrite gjennom, som skapte en liten kontrovers med albumets bakgrunnshistorie som utgav Jürgen Müller for å være en glemt synthpioner med elektronisk musikk lang forut egen tid. Denne utgivelsen hadde et klart undervannstema så det kan være her jeg får assosiasjonene mine fra. Jeg anta derfor at Panabrite lager musikken med de samme assosiasjonene i mente.

 

Klikk på denne lenken for å høre på albumet!

 

 

 

Live At The South Bank – Hebden Reid Gustafsson

Jeg var på Strømsø plateforretning, Drammens eneste platebutikk nå som Platekompaniets lokalfilial er lagt ned. Dette var noen uker siden nå allerede, at jeg var ut å kjøpte en ny plate, ikke at Platekompaniet stengte; jeg vet ikke når det skjedde. Som sagt, jeg var å besøkte Drammens nå eneste gjenværende plateforretning for å kjøpe No Age sin siste plate An Object! som jeg skrev om her for noen uker siden. Jeg fant den ikke der, dama som jobber der kunne også bekrefte at No Age hadde de ikke inne. Men når jeg nå engang var i en plateforretning kunne jeg kanskje finne noe annet å kjøpe.

Jeg lette høyt og lavt i butikkens esker og kasser, for det meste rockens kanoniserte klassikere men noen overraskelser her og der. Som en av Robert Pollards soloplater, til og med Boston Spaceships og Circus Devils hadde de en plate av hver inne med. For ikke å glemme Pollards mest kjente band, Guided by Voices, men jeg har ikke tenkt til å prate om Robert Pollard nå. Jeg har ikke dilla på han for tiden så jeg kjøpte ingen av platene hans.

Heller ikke gjenutgivelsen av Can klassikeren Tago Mago kjøpte jeg. Den kostet litt over budsjettet mitt; pluss at jeg satser på å finne den i brukthylla en dag. Det var borte i kassa med jazz jeg fant en plate. Ja som dere kanskje har skjønt så har det blitt mer jazz i det siste enn pønk her, uansett navnet på bloggen.

Altså blar fingrene mine seg gjennom sortimentet og stopper opp da jeg kjenner igjen Mats Gustafssons navn på en plata. For dere som ikke kjenner det navnet så er han en frijazz saksofonist som spiller med pønkens energi. Født i pønkens Mekka Umeå og hele pakka. Mest kjent for diverse samarbeid med Sonic Youth og The Ex, kanskje? Kjent og kjent. Ellers har han gruppene The Thing, Fire! og Fire!Orchestra som jeg har hørt mye på.

Mats Gustafsson på saksofon, det kan være noe å sjekke ut. Hvem er disse andre to gutta? Steve Reid på trommer og Kieran Hebden på elektronikk. Oj oj, elektronikk, det er ikke en standard jazztrio. Dette kan være spennende, denne plata må jeg sjekke ut. Men nei så eventyrlysten er jeg ikke. Jeg klarer ikke å spontant kjøpe plater på de premissene lengre. Derfor gikk jeg hjem og undersøkte plata på internett, hørte på den på spotify, gikk tilbake etter helgen for å kjøpe plata. Denne hadde sikkert ikke vært bra om jeg spontant kjøpte den, men uansett den er bra.

Steve Reid viste det seg er en gammel jazz legende som hadde spilt med de store gutta i gamle dager, Miles Davis, Ornette Coleman, Sun Ra, James Brown og masse Motown plater. Kieran Hebden er bedre kjent som Four Tet. Live at the south Bank er en dobbel LP, gitt ut på Smalltown Superjazz, der Gustafsson gjester Reid og Hebden sitt duoprosjekt, for dette er egentlig deres opplegg. Musikken er som man kan forvente en blanding av jazz og elektronika, men musikken er bedre enn det kan leses ut som på skjermen.

Som mye jazz gir det assosiasjoner til storbyens høye tempo, spesielt side B med sporene Lyman Place og People be happy får meg til å se for meg t-banen, med alt stresset i morgenrushet. Spesielt liker jeg siste sporet The Sun never sets, her begynner det med noen skikkelig elektronika lyder, før alt til slutt glir over i… krautrock, ja det minner litt om det, synthesizer lydteppet og Reid som denger løs på trommene. Det minner litt om den “kosmiske” jamminga til Ash Ra Tempel da Klaus Schulze spilte trommene. Traummaschine fra første skiva deres er det jeg tenker på, det kan minne litt om den, bare med saksofon istedenfor den blues inspirerte gitarjokkinga. Untitled på side C gir også fra seg krautrock vibber, men med assosiasjon til t-banen fremfor Die autobahn. Så alt i alt; saksofon, trommer og elektronikk blir kosmisk musikk.

På Spotify. Alle som ikke abonnerer får holde ut litt reklame; det gjør jeg. Kjøp fysisk.