BIRE-BREI – BRIE

dscn1557

Kassetten jeg har kjøpt er fra det tyske bandet BRIE, som deler navn med osten. Utgivelsen heter BRIE-BREI. Ikke det mest kreative navnet, først syntes jeg det var både et dårlig bandnavn og platetittel, men etter å ha tenkt meg litt om synes jeg navnet er skikkelig anti-rock. Musikken er dyster som tyskland i økonomisk nedgang, som gåturer forbi konkursslåtte butikker og deserterte kontorlokal. Musikalsk ligger BRIE nærmere post-punk enn de fleste andre band som sier de spiller post-punk, og lydbildet heller mot diskant siden av equalizeren. De minner i lydbildet litt om et annet europeisk post-punk band som jeg har skrevet om før, nemlig Grauzone.

Ved første lytting syntes jeg sangene virket ufokuserte, men ved nærere lytting begynte jeg å sette pris på denne kvaliteten. Låtene er musikalske utforskninger av tema heller enn sanger komponert for popularitet. En slags jazz tilnærming med pønk resultat. En virkelig spilleglede mellom disse musikerne overføres til meg tross dysterheten.

BRIE-BREI er ikke produsert mer enn nødvendig og spilt med et minimum av instrumenter, gitar, trommer, bass og litt synthesizer. Vokal forekommer også på noen av sporene, men er så momlete og kanskje på tysk at noe tekst er ikke mulig å tyde for meg. Dermed fungerer heller vokalen som del av melodien, særlig låten gehacktes er vellykket i så måte. Et annet høydepunkt for meg er sporet hip hop hvor spillingen er gjennomgående enkel, men økonomisk effektiv. Ikke en unødvendig note, bare akkurat alle som trengs.

BRIE høres tidvis ut som en gjeng amatører som ikke har spilt veldig lenge, eller nødvendigvis ikke er dyktige musikere, men de har den rette innstillingen.  At den beste musikken oftest er bygget på det enkleste fundamentet. At man kan lage bedre musikk med kreative ideer og gode melodier enn med tekniske ferdigheter alene.

Advertisements

Arto Lindsay Noise Quartet

Har gitaren en fremtid? ja den har vel det, kanskje ikke som instrumentet som signaliserer opprør og foreldre som ikke forstår musikken du hører på. Kanskje fremtiden for gitaren er å være tilbehør, noe som står i rommet, i bakgrunnen i reklamer og i tv serier. Et symbol på at dette er et møblert hjem, et godt og sunt middelklasse hjem.

Det spilles mye kjedelig musikk med gitar, det er bare å innrømme. Det er mange klisjefylte måter å håndtere gitaren på. Bending, shredding og ekko til å fylle en hel stadion. For min del har det fullstendig mistet sin emosjonelle dybde. Det vekker ingen følelser i meg når jeg hører det, annet enn å bli flau fordi jeg selv spiller gitar.
I disse stundende av fortvilelse må jeg huske de gitaristene som inspirerer meg. De gitaristene som fortsatt viser meg at spennende musikk kan spilles med gitar, musikk som polariserer. Musikk man kan hate eller kaste seg ned på knærne til og rope; det er dette jeg har lengta etter!

Arto Lindsay lyser en vei fremover for hvor gitaren kan tas. Han har vært på den lysende stien siden 80-tallet med den kortlevde gruppa DNA. Ikke at han prøver å være gitarens fremtid eller skinnende håp, han har brukt mer tid på å spille samba tror jeg. Uansett hva hans kunstneriske prosjekt måtte være, dette er veien å gå:

SKRONK var ordet den kjente kritikeren Lester Bangs kalte sånne greier her. Du vet alle greier der ting høres ut som, vel skronk. Skronk er et passende onomatopoetisk ord.
Hør på alle de lydene han får ut av den tolvstrengte gitaren. shrikk skrakk. Det lar seg ikke gjengi med ord. Nettopp det er fremtiden her. Alle disse lydene åpner nye rom for ekspressivitet. Tenk å kunne kontrollere alle disse lydene og innarbeide dem i et strukturert vokabular, bruke lydene i komposisjoner, riff, melodilinjer og gitarsoloer, alt det der. Hvis man klarer det så kan man virkelig uttrykke vår tid, ivertfall sånn jeg føler meg, skape et lydlig motstykke til følelsen av at alt går til helvete. At menneskeheten ødelegger livsgrunnlaget sitt, følelsen av at en god del mennesker har lyst til å utrydde alle europeer, følelsen at europeerne prøver å komme dem i forkjøpet ved å ødelegge sin egen økonomi sånn at ingen har lyst til å innvandre ditt mer, følelsen av at du bare skal late som ingenting og ha det bra med alt du kan kjøpe, finn noe på internet som kan holde oppmerksomheten din for all del ikke tenk for mye for da tenker du bare at alt i bunn og grunn er meningsløst. Ikke noe “While my guitar gentley weeps”, men unnskyld meg “mens gitaren min hylgriner”
Å uttrykke alt det der, det hadde vært noe å klare. Det er det skronk uttrykker for meg, alt det der.
Men skronk er ikke bare det, det er også lyden av lykke, bare se hvor glade de musikerne ser ut. Se dem koser seg. I midten av alt kaoset finner man den enkle gleden i å eksistere, i musikken finner man trøst uansett. Forhåpentligvis eller… hva er poenget jeg skal til.. å ja det var det. Dette er et skikkelig bra konsert opptak, masse lyd, godt samspill og filmklipp fra bilkjøring i byen, litt hakkete bilde, men jeg tror det er påtenkt.

Skronk er lyden av fortvilelse. Skronk er lyden av glede. Skronk kan være alt.