ETTER PØNK!

Woolf-Posing/Improvising

Ny plate med feminist queer punk, beskrives det som på bandcampen. Uansett hva det betyr, denne utgivelsen er SÅ pønk. Hør hvordan instrumentene har sin helt egen oppfatning om hvor de skal stå i lydbildet. Innimellom trenger man folk som ikke har en anelse om hva de holder med på for å få alle dyktige musikere til å skjønne at de opererer innenfor ordtakets boks. Eller så vet dette bandet nøyaktig hvilken konvensjoner de bryter.

Spesielt bassisten griper tak i meg på denne utgivelsen. bassisten spiller helt uventet enn det jeg forventer at bassisten «skal» spille. Absolutt nydelig.

Veldig korte sanger, du må lytte konsentrert eller så er sangen over før det vet at den har begynt.

Ute på LA VIDA ES UN MUS

https://lavidaesunmus.bandcamp.com/album/posing-improvising-mlp

 

Sievehead – Into the blue

Sievehead er et engelsk uttrykk som kan oversettes til tyflonhjerne. Har du glemt at markedsamfunnet holder deg fanget? Jobb i servicenæringa, overtid, dårlig lønn, men alt det er verdt det når nye iPhone X kommer.
Sievehead fra Sheffield er post-pønk, ikke “revival”. Pønk stil og estetikk ble sugd opp i systemet og gitt tilbake til oss som et kult opprør med band t-skjorter og naglebelter fra nærmeste kleshandler. Pønken er død og har vært det lenge. Post-pønk fortsetter, ikke som joy divison blå kopier men i alle band som spiller rett fram og fort. I tempo ligger trøst.
De spiller intenst og synger med overbevisning. Som regel er jeg konservativ når det kommer til gitar og effektbruk, men her må jeg gi meg over. Alt ekko på gitaren høres ut som lydbølger som slår seg gjennom nedlagte kjøpesenter og kommunale korridorer. Harmonisk sett er det ikke så spennende, det er akkordrekker du har hørt før, trommespillet har du hørt før, men det er ikke originalitet det handler om. Det handler om levende musikktradisjon. Innimellom kommer det utrolig bra riff frem, en kort stund, så gjentas de ikke, bare for å nekte deg den gleden. Dette er ikke pop. Det er lyden av arbeidsløshet og økonomisk nedgang, det er England.

distribuert av Evil Hoodoo og Milk run records

https://sievehead.bandcamp.com/album/into-the-blue

Die Sunrise Tapes – Graüzone

I dag har jeg en skikkelig godbit, en post-pønk klassiker: GRÅSONEN!
Die Sunrise Tapes, samleplaten med Graüzone sine innspillinger. Graüzone er ikke så kjent i norge, tror jeg. Selv hørte jeg dem for første gang i Spania, de er kanskje mer kjent der. Det er ikke rart, jeg skriver tross alt om et post-pønk band fra Sveits som var aktive på tidlig 80-tallet. Ikke er de på spotify heller, så det er vel noe av grunnen, men det er masse av dem på youtube, inkludert denne samleplata. Andre sporet er deres klassiske “hit” fra 1981 Eisbär, som nådde opp til #12 plass i tyskland og #6 plass i østerrike. Den har alt som kjennetegner nyveiv/postpønk, basslinjen er monoton, vokalisten høres ut som han gjennomgår et traume, hans ønsker tross alt å være en isbjørn fordi da trenger han ikke å gråte mer, og akkurat da det begynner å høres for alvorlig ut setter gitar og synthsizer inn med, jepp, skronk.
Dette lydbildet med trommer som høres ut som en trommemaskin (selvom det kanskje ikke er det, men det er nok det), primitive synthesizere, litt choruseffekt på gitaren, litt romklang på alt sammen og fra tid til en annen lyden av glass som knuses. Du har kanskje hørt det før, men nå kan du høre det igjen med gode melodier og gode tekster. Hvis du kan tysk da, de synger på morsmålet sitt, om det nå er tysk eller tysk med sveitsisk dialekt. Som det meste som synges på tysk høres alt veldig dramatisk ut. La meg forsøke å oversette litt fra Geschlachtet:

“Die Traurigen werden geschlachtet
Die Welt wird lustig

Die Bösen werden geschlachtet
Die Welt wird gut”

“Det triste ble slaktet
Verden er lystig
De udugelige ble slaktet
Verden fungerer”

Jepp den tankerekken fortsetter helt til massakren på enden av de gode intensjoners vei.

Ellers er det mange poetiske allusjoner til stjerner og nattehimmelen her. Han som lagde tekstene likte nok de greiene, for hvem liker da ikke stjerner og natthimmelen. Syngingen gjøres på tysk og hvis du liker tysk, som meg, så høres alt de synger ut som viktige saker.
Sporet som umiddelbart følger Eisbär er litt kjedelige, syns jeg, men ikke gi opp lyttingen der. Etter 16:25 tar det seg virkelig opp og det kommer den ene bra sangen etter den andre. Spesielt Kälte Kriecht, Der Weg Zu Zweit, Träume Mit Mir og Geschlachtet er bra sanger.
Virkelig å anbefale for alle fans av tidlig postpønk. Du verzauberst mir die Wirklichkeit. Å jada.

Arto Lindsay Noise Quartet

Har gitaren en fremtid? ja den har vel det, kanskje ikke som instrumentet som signaliserer opprør og foreldre som ikke forstår musikken du hører på. Kanskje fremtiden for gitaren er å være tilbehør, noe som står i rommet, i bakgrunnen i reklamer og i tv serier. Et symbol på at dette er et møblert hjem, et godt og sunt middelklasse hjem.

Det spilles mye kjedelig musikk med gitar, det er bare å innrømme. Det er mange klisjefylte måter å håndtere gitaren på. Bending, shredding og ekko til å fylle en hel stadion. For min del har det fullstendig mistet sin emosjonelle dybde. Det vekker ingen følelser i meg når jeg hører det, annet enn å bli flau fordi jeg selv spiller gitar.
I disse stundende av fortvilelse må jeg huske de gitaristene som inspirerer meg. De gitaristene som fortsatt viser meg at spennende musikk kan spilles med gitar, musikk som polariserer. Musikk man kan hate eller kaste seg ned på knærne til og rope; det er dette jeg har lengta etter!

Arto Lindsay lyser en vei fremover for hvor gitaren kan tas. Han har vært på den lysende stien siden 80-tallet med den kortlevde gruppa DNA. Ikke at han prøver å være gitarens fremtid eller skinnende håp, han har brukt mer tid på å spille samba tror jeg. Uansett hva hans kunstneriske prosjekt måtte være, dette er veien å gå:

SKRONK var ordet den kjente kritikeren Lester Bangs kalte sånne greier her. Du vet alle greier der ting høres ut som, vel skronk. Skronk er et passende onomatopoetisk ord.
Hør på alle de lydene han får ut av den tolvstrengte gitaren. shrikk skrakk. Det lar seg ikke gjengi med ord. Nettopp det er fremtiden her. Alle disse lydene åpner nye rom for ekspressivitet. Tenk å kunne kontrollere alle disse lydene og innarbeide dem i et strukturert vokabular, bruke lydene i komposisjoner, riff, melodilinjer og gitarsoloer, alt det der. Hvis man klarer det så kan man virkelig uttrykke vår tid, ivertfall sånn jeg føler meg, skape et lydlig motstykke til følelsen av at alt går til helvete. At menneskeheten ødelegger livsgrunnlaget sitt, følelsen av at en god del mennesker har lyst til å utrydde alle europeer, følelsen at europeerne prøver å komme dem i forkjøpet ved å ødelegge sin egen økonomi sånn at ingen har lyst til å innvandre ditt mer, følelsen av at du bare skal late som ingenting og ha det bra med alt du kan kjøpe, finn noe på internet som kan holde oppmerksomheten din for all del ikke tenk for mye for da tenker du bare at alt i bunn og grunn er meningsløst. Ikke noe “While my guitar gentley weeps”, men unnskyld meg “mens gitaren min hylgriner”
Å uttrykke alt det der, det hadde vært noe å klare. Det er det skronk uttrykker for meg, alt det der.
Men skronk er ikke bare det, det er også lyden av lykke, bare se hvor glade de musikerne ser ut. Se dem koser seg. I midten av alt kaoset finner man den enkle gleden i å eksistere, i musikken finner man trøst uansett. Forhåpentligvis eller… hva er poenget jeg skal til.. å ja det var det. Dette er et skikkelig bra konsert opptak, masse lyd, godt samspill og filmklipp fra bilkjøring i byen, litt hakkete bilde, men jeg tror det er påtenkt.

Skronk er lyden av fortvilelse. Skronk er lyden av glede. Skronk kan være alt.

An Object – No Age

Ett eller annet på youtube ledet meg tilbake til No Age. Sangen I Won’t be your Generator dukket opp et sted og det gikk opp for meg; denne sangen er skikkelig bra. Jeg skjønte at tiden var kommet for å revurdere deres siste plate.

Det hender stadig at jeg blir skuffet over en oppfølger. Særdeles når jeg virkelig har digget bandets forrige utgivelse. Jeg blir lett skuffet fordi plata ikke er helt lik, noe som klart er en regressiv ting å be om. Så går det ofte et år eller to før jeg hører musikken på nytt og innser at den faktisk er ganske bra, selv om den ikke er helt likt. At sangene ikke er de samme, produksjonen en annen, stemminga og andre sånne ting…
Det burde jo være en god ting at band gir ut plater som er litt forskjellige, men gode. Kanskje tar det alltid litt tid før man kan gjøre opp sin mening om en utgivelse.

No Age sin siste utgivelse, An Object kom sommeren 2013. Det skapte oppmerksomhet på tiden at bandet produserte 1000 av plateeksemplarene selv, for hånd. (Les mer her:pitchfork intervju) Den vekket ikke umiddelbart den samme begeistringen hos meg som den første plata deres gjorde. Jeg hørte på den en eller to ganger før jeg glemte den. Plata har ikke den samme intensiteten og tempoet som Nouns og Everything in Between, det var kanskje det som fikk meg til å miste interessen. Det første som merkes er at det er mye mindre trommer denne gangen, faktisk ingen til tider. Vokalisten høres også sliten ut, noen av sangene handler også om at det er slitsomt det er å spille i band. Så ja, de er nok litt slitne at hele band opplegget. Dermed er inntrykket noe mer dempet, men det An Object mangler i tempo tar den igjen i spennende lyder, eller tekstur som man kaller det med pent språk. No Age har alltid blandet pønk og ambient og på denne plata blander de bedre enn noensinne. Det er tydelig at de i enda større grad mestrer dette, de har et par år med øving bak seg nå. Bruken av bråk, musikalsk og melodisk når virkelig noen topppunkt her. F.eks på Running from A-go-go og siste sporet Commerce, Comment, Commence.

No age er et band som bare har vokst gjennom utgivelsene sine. Fra å være full på støy-pønk til å… vel, fortsatt være et støy-punk band. Før var pønk og ambient låtene hvert sitt spor, på denne plata er begge elementene i samme sangen. Når sant skal sies liker jeg den duoen ganske godt. Jeg må takket dem for at de gav meg troen på samtidens musikk tilbake i 2007 da jeg hørte Wierdo Rippers. De viste at meg at det fortsatt blir laget bra musikk.
Og sånn forresten, jeg likte ikke Everything in between med det første heller.