BIRE-BREI – BRIE

dscn1557

Kassetten jeg har kjøpt er fra det tyske bandet BRIE, som deler navn med osten. Utgivelsen heter BRIE-BREI. Ikke det mest kreative navnet, først syntes jeg det var både et dårlig bandnavn og platetittel, men etter å ha tenkt meg litt om synes jeg navnet er skikkelig anti-rock. Musikken er dyster som tyskland i økonomisk nedgang, som gåturer forbi konkursslåtte butikker og deserterte kontorlokal. Musikalsk ligger BRIE nærmere post-punk enn de fleste andre band som sier de spiller post-punk, og lydbildet heller mot diskant siden av equalizeren. De minner i lydbildet litt om et annet europeisk post-punk band som jeg har skrevet om før, nemlig Grauzone.

Ved første lytting syntes jeg sangene virket ufokuserte, men ved nærere lytting begynte jeg å sette pris på denne kvaliteten. Låtene er musikalske utforskninger av tema heller enn sanger komponert for popularitet. En slags jazz tilnærming med pønk resultat. En virkelig spilleglede mellom disse musikerne overføres til meg tross dysterheten.

BRIE-BREI er ikke produsert mer enn nødvendig og spilt med et minimum av instrumenter, gitar, trommer, bass og litt synthesizer. Vokal forekommer også på noen av sporene, men er så momlete og kanskje på tysk at noe tekst er ikke mulig å tyde for meg. Dermed fungerer heller vokalen som del av melodien, særlig låten gehacktes er vellykket i så måte. Et annet høydepunkt for meg er sporet hip hop hvor spillingen er gjennomgående enkel, men økonomisk effektiv. Ikke en unødvendig note, bare akkurat alle som trengs.

BRIE høres tidvis ut som en gjeng amatører som ikke har spilt veldig lenge, eller nødvendigvis ikke er dyktige musikere, men de har den rette innstillingen.  At den beste musikken oftest er bygget på det enkleste fundamentet. At man kan lage bedre musikk med kreative ideer og gode melodier enn med tekniske ferdigheter alene.

ETTER PØNK!

Woolf-Posing/Improvising

Ny plate med feminist queer punk, beskrives det som på bandcampen. Uansett hva det betyr, denne utgivelsen er SÅ pønk. Hør hvordan instrumentene har sin helt egen oppfatning om hvor de skal stå i lydbildet. Innimellom trenger man folk som ikke har en anelse om hva de holder med på for å få alle dyktige musikere til å skjønne at de opererer innenfor ordtakets boks. Eller så vet dette bandet nøyaktig hvilken konvensjoner de bryter.

Spesielt bassisten griper tak i meg på denne utgivelsen. bassisten spiller helt uventet enn det jeg forventer at bassisten «skal» spille. Absolutt nydelig.

Veldig korte sanger, du må lytte konsentrert eller så er sangen over før det vet at den har begynt.

Ute på LA VIDA ES UN MUS

https://lavidaesunmus.bandcamp.com/album/posing-improvising-mlp

 

Sievehead – Into the blue

Sievehead er et engelsk uttrykk som kan oversettes til tyflonhjerne. Har du glemt at markedsamfunnet holder deg fanget? Jobb i servicenæringa, overtid, dårlig lønn, men alt det er verdt det når nye iPhone X kommer.
Sievehead fra Sheffield er post-pønk, ikke “revival”. Pønk stil og estetikk ble sugd opp i systemet og gitt tilbake til oss som et kult opprør med band t-skjorter og naglebelter fra nærmeste kleshandler. Pønken er død og har vært det lenge. Post-pønk fortsetter, ikke som joy divison blå kopier men i alle band som spiller rett fram og fort. I tempo ligger trøst.
De spiller intenst og synger med overbevisning. Som regel er jeg konservativ når det kommer til gitar og effektbruk, men her må jeg gi meg over. Alt ekko på gitaren høres ut som lydbølger som slår seg gjennom nedlagte kjøpesenter og kommunale korridorer. Harmonisk sett er det ikke så spennende, det er akkordrekker du har hørt før, trommespillet har du hørt før, men det er ikke originalitet det handler om. Det handler om levende musikktradisjon. Innimellom kommer det utrolig bra riff frem, en kort stund, så gjentas de ikke, bare for å nekte deg den gleden. Dette er ikke pop. Det er lyden av arbeidsløshet og økonomisk nedgang, det er England.

distribuert av Evil Hoodoo og Milk run records

https://sievehead.bandcamp.com/album/into-the-blue

Die Sunrise Tapes – Graüzone

I dag har jeg en skikkelig godbit, en post-pønk klassiker: GRÅSONEN!
Die Sunrise Tapes, samleplaten med Graüzone sine innspillinger. Graüzone er ikke så kjent i norge, tror jeg. Selv hørte jeg dem for første gang i Spania, de er kanskje mer kjent der. Det er ikke rart, jeg skriver tross alt om et post-pønk band fra Sveits som var aktive på tidlig 80-tallet. Ikke er de på spotify heller, så det er vel noe av grunnen, men det er masse av dem på youtube, inkludert denne samleplata. Andre sporet er deres klassiske “hit” fra 1981 Eisbär, som nådde opp til #12 plass i tyskland og #6 plass i østerrike. Den har alt som kjennetegner nyveiv/postpønk, basslinjen er monoton, vokalisten høres ut som han gjennomgår et traume, hans ønsker tross alt å være en isbjørn fordi da trenger han ikke å gråte mer, og akkurat da det begynner å høres for alvorlig ut setter gitar og synthsizer inn med, jepp, skronk.
Dette lydbildet med trommer som høres ut som en trommemaskin (selvom det kanskje ikke er det, men det er nok det), primitive synthesizere, litt choruseffekt på gitaren, litt romklang på alt sammen og fra tid til en annen lyden av glass som knuses. Du har kanskje hørt det før, men nå kan du høre det igjen med gode melodier og gode tekster. Hvis du kan tysk da, de synger på morsmålet sitt, om det nå er tysk eller tysk med sveitsisk dialekt. Som det meste som synges på tysk høres alt veldig dramatisk ut. La meg forsøke å oversette litt fra Geschlachtet:

“Die Traurigen werden geschlachtet
Die Welt wird lustig

Die Bösen werden geschlachtet
Die Welt wird gut”

“Det triste ble slaktet
Verden er lystig
De udugelige ble slaktet
Verden fungerer”

Jepp den tankerekken fortsetter helt til massakren på enden av de gode intensjoners vei.

Ellers er det mange poetiske allusjoner til stjerner og nattehimmelen her. Han som lagde tekstene likte nok de greiene, for hvem liker da ikke stjerner og natthimmelen. Syngingen gjøres på tysk og hvis du liker tysk, som meg, så høres alt de synger ut som viktige saker.
Sporet som umiddelbart følger Eisbär er litt kjedelige, syns jeg, men ikke gi opp lyttingen der. Etter 16:25 tar det seg virkelig opp og det kommer den ene bra sangen etter den andre. Spesielt Kälte Kriecht, Der Weg Zu Zweit, Träume Mit Mir og Geschlachtet er bra sanger.
Virkelig å anbefale for alle fans av tidlig postpønk. Du verzauberst mir die Wirklichkeit. Å jada.

Colossal Youth – Young Marble Giants

En av Kurt Cobains favoritt-plater, woh ho!! Men helt alvorlig det er en grei plate.
Bare ikke forvent noe Nirvana-aktig, dette er annerledes.

Gruppa hadde et slags forsett om å være minimale. Mange av sangene er bare stemme, gitar og bass. En del sanger har med enkel rytme fra en tidlig trommemaskin. Noen sanger har orgel. Felles er at alle instrumentene blir spilt med en god del tilbakeholdenhet. Alt blir holdt til det nødvendige. Når alt kommer til alt trengs bare rammeverket når man har en bra melodi. Ikke at jeg misliker den andre enden av skalaen. Pet Sounds av Beach Boys er et flott eksempel på det motsatte.

Jeg anbefaler denne fordi det rett og slett er gode melodier. Gode melodier, det er det jeg glad i. Sangene har ikke noe tydelig vers og refreng, delene bare flyter sømløst over i hverandre. Du vet hvordan det er med sanger av og til, hele verset venter du bare på refrenget, fordi verset er ikke så bra, men når refrenget treffer, bam, da er ventingen verdt det. Vel du får ikke den opplevelsen med denne gjengen. Bare helstøpte melodier med minimal instrumentering.

Jeg vet ikke om denne plata var noen stor suksess tilbake i 1980, men er du en hipster som meg så har du nok hørt dem nevnt et sted. Sjekk ut plata da vel. Den nevnes ikke bare for å ha enda en referanse å drøsse rundt seg med for hipster kreds

.